Dette er ikke et vanlig popalbum. Her går det rolig i svingende. Det eneste som får pulsen til å vippe over normalen er når den ellers klassiskpregede musikken, glir over i house-stemning som houseduoen Ost&Kjeks er ansvarlig for. Dette er i første omgang altfor utpreget artsy for anmelderens del. Til tider kan det gi litt New Order vibber, særlig på I Say This Twice og Look Inside; men dette er neppe bevisst fra artistens side. Kan heller ikke unngå å nevne Björk i denne sammenheng. Nils Bech oppfattes som en artist med et tilsvarende markeringsbehov for å være en særegen høytsvevende artist som eksponerer seg for det mainstreme musikkpublikummet.
Denne kunstneriskheten kan overgå for den jevne lytter; og krever derfor gjentatte lyttinger. Albumet må vokse på deg. At et album er tregt til å appellere kan oppfattes negativt, men kan også være et kvalitetstegn. Den ustøe norskengelskuttalen som du ikke kunne annet enn å la deg irritere over i starten, glir over til noe som føles behagelig og friskt. De ulike taktskiftene, de artsy tekstene, elektrolydbildet, og kombinasjonen av dette og de klassiske strykeinstrumentene vekker etterhvert begeistring. A Sudden Sickness markerer seg raskt som en favoritt med sin horisontaktige lydbilde og ekko-vokal. Komponist og fiolinist Ole Henrik Moen har bidratt til å lage et, ikke overraskende nok, velkomponert album. Med sparringspartnere som Bech selv og Ost&Kjeks, er en syntese av gammelt og moderne dannet i harmoni.
Bech, Look Back
