Aerosmiths førti år lange karriere kan beskrives som en lang og turbulent luftferd. Bandnavnet og vingene i logoen understreker luftfartmetaforen ytterligere.

I løpet av 1970-tallet ble Aerosmith et av de største rockebanda i USA, med et kreativt og kommersielt høydepunkt i platene Toys In the Attic (1975) og Rocks (1976). Sistnevnte utgivelse ble også et vendepunkt, forklaringen finnes på omslaget med en finurlig trippelbetydning. Tittelen ”Rocks” spiller selvfølgelig på musikksjangeren og at bandet rocker. Omslagsbildet er av fem diamanter, disse edle smykkesteinene av en viss størrelse blir ofte kalt ”rocks”, dette skulle også indikere en viss kommersiell suksess hos de fem bandmedlemmene. ”Rocks” er dessuten en narkotikasjargong for store kokainklumper, som Aerosmith var storkonsumenter av. Etter Rocks fulgte en periode på nesten ti år med rusproblemer, svake utgivelser og indre konflikter. Aerosmith kom delvis til hektene igjen med Done with mirrors i 1985. Nok en gang la de inn en narkoreferanse i tittelen: de var ferdige med de små speilflatene som ble brukt til å tilberede kokainen. Det virkelige kommersielle comebacket skjedde med Pump (1989) som inneholdt hitene Love in an elevator og Janie’s got a gun. Den andre suksessbølgen holdt fram utover 90-tallet, mye takket være en del klisne ballader som Crazy og Amazing.

39 år etter albumdebuten, åtte år etter forrige plateutgivelse (coverplata Honkin’ on Bobo) og 11 år etter siste nye egenkomponerte materiale (Just push play), gjenoppstår Aerosmith – for tredje gang. Denne gangen har de med Jack Douglas, produsent for 70-tallssuksessene til bandet.

Aerosmith leverer på sitt beste drivende, tøffe rockelåter som både utfylles og kontrasteres av vakre og fengende refreng. De gode platene deres fylles av en håndfull slike låter pluss en relativt rørende ballade. Helheten pakkes inn i flere lag med mer eller mindre spissfindige antydninger om sex og dop, med mest av det første.

Music from another dimension er ikke Aerosmith på sitt beste. Omslaget viser en by som blir angrepet av vesener som ikke naturlig hører hjemme der. Slik sett passer tittelen til omslagsillustrasjonen, det er noe fra en annen dimensjon i bildet. Men ordene og bildet synes ikke å bety mer enn dette åpenbare og Aerosmith har heller ikke skjult mye oppe i ermet denne gangen.

Lytteren må grave og slite seg gjennom bluesrock og ballader før det glimtes av gull, litt før plata er halvspilt. Legendary child er en klassisk Aerosmith-låt. Strukturen er velkjent, verset er nokså streit bluesrock, refrenget er en messing over låttittelen. Magien oppstår imidlertid i overgangen mellom disse partiene. Når brua høres ut til å nærme seg slutten, får den en ny opptur med velkjent koring fra Steven Tyler og Joe Perry. Sangen er en oppsummering av Aerosmiths karriere, og gjenbruker noen tidløse tekstlinjer: ”I took a chance at the high school dance, never knowing wrong from right. And the same show 40 years ago, being televised tonight.”

Beautiful er ikke like legendarisk. Denne lite tilslørte sengevalsen løftes likevel av en fin melodi. Siden What it takes fra 1989 og muligens Cryin’ fra 1993 har ikke Aerosmith hatt særlig kunstnerisk hell med balladene, men de dannet fundamentet for den forrige kommersielle suksessen. Kanskje ligger det nettopp pengemotiver bak avgjørelsen om å la fem flaue kjærlighetserklæringer utgjøre en tredjedel av den siste plata. Resten av Music from another dimensieon er verken bra eller dårlig, men danner en fyllmasse og en vaklende grunn som rockeveteranene står på i år.

Aerosmith hadde tidligere ekstra dimensjon i forhold til sine samtidige bandkollegaer. Med Music fram another dimension framstår de som i beste fall flate og todimensjonale. Bandet prøver med denne plata å finne tilbake til gullåra fra 1970-tallet, men denne er dessverre tappet for edelt metall.