Mye er sagt om alderen til Iceage besetningen; 17-18 år var de da New Brigade kom og det virket overraskende på folk at så unge medlemmer av velferdssdemokratiet nårvar istand til å generere så skitten og desperat punk. For meg er det tvert imot; kun ungdom er istand til å overføre følelser på så genuin måte til musikken, særlig folk i denne alderen som ofte preges av det naive og det umodne. Samtidig dropper bandet alt det forfengelige som knyttes opp den altfor kommersialiserte subkulturen som punken nå utgjør; det er ikke nagler, lilla hår eller hanekam, dette er ekteskapt dønn seriøs uglorifisert pønk hvor det flørtes med det militære og det fascistiske.
Åpningen, Ecstacy, innledes med et pulserende gitardriv og fengende hooks, og plutselig ut av intet legges Elias Bender Rønnenfelts vokal til, uten å passe særlig inn annet enn å snøvle ut i halveis takt med støyet. Refrenget tones og roes ned idet Rønnenfelt hveser ut “...Pressure, pressure oh god no, can’t take this pressure” på en måte hvor autensiteten skinner gjennom. Oppskriften fortsetter med In Haze's skarpe gitar og dommedagsstemningen i pianobakgrunnen til Morals som gir et kaldt gufs over at det går an å skape en slik stemning på en punklåt (albumets beste/mørkeste!). Det gis ikke pusterom på albumet, på 28 minutter er det over; fra Everything Drifts skittenhet, Wounded Hearts smarte gitarhooks og primitive koring og til det brøles “You’re Nothing” på tittelsporet, blir du sparket i nesa og ender opp med neseblod av råskapen der den stiger opp fra kjellermørket, og det er over før det omtrent begynte. Det kanskje mest støyete av albumet er Rønnefelts egen hesete og uslepne vokal; ut fra det ufiltrerte råe grumset som gitaren, trommene og bassen skaper, stiger vokalen elegant, eller brøyter seg gjennom lyden, og dominerer totalt. Samtidig er det et melodiøst element over det hele – mesterlig!
Dagens overproduserte musikk får en wakeupcall fra denne musikken som stiger opp og beviser at Do it yourself lever i beste velgående. You're Nothing er bedre enn debutalbumet, det er samme oppskriften uten å være gjenbrukt. Dette er Honningbarna slemmere, ujoviale, hardere og ærligere. De unge er fortsatt yngst, og tøffest.
