Plata åpner med en av årets tøffeste poprocklåter, ”flower gardens”. Låta minner meg om DumDum Boys, det gjør derimot ikke resten av plata. Det er like greit, det holder meg ei slik låt på ei plate.

Skelliconnection veksler mellom pop-perler a lá Arcade Fire, electro-pop, Neil Young inspirerte låter og andre mindre definerbare inspirasjonskilder.

Albumet er preget av korte låter, alle låtene er under fire minutter. Seks av femten låter er over tre minutter. Dette gjør at det svinger fort hva musikalske inntrykk angår. Etter trettini minutter og et sekund(som er platas lengde) sitter jeg igjen som et spørsmålstegn. Hva skjedde her? Noen gjennomlyttinger senere får jeg imidlertid grep på de korte og meget presise popmelodiene som velmer ut av VanGaalens skaperkraft.

Chad VanGaalen begeistrer meg, både med musikk og rariterer som instrumentalkuttet på 27 sekunder med den innlysende tittelen Dandruff. Ryktene sier det forrige albumet, Infiniheart, til herr VanGaalen var bedre enn dette. Det får meg til å innse at Infiniheart er ei plate som bør skaffes.

8/10