Dette kanadiske bandet har siden begynnelsen av 90-tallet vært et av de mest suksessfulle bandene i hjemlandet Canada. Utenfor Canadas grenser har imidlertid suksessen uteblitt, til tross for relativt gode plateanmeldelser både i Europa og USA, samt supportjobber for storheter som The Rolling Stones og The Lemonheads. Nå gjør firemannsorkesteret fra Nova Scotia et nytt forsøk på å erobre verden med sin åttende plate, ”Never Hear The End Of It”, som innholder hele 30 sanger fordelt over 76 minutter. Denne nye platen skiller seg ikke nevneverdig fra Sloans tidligere utgivelser; det er fortsatt klassisk powerpop, det er fortsatt inspirert av T. Rex, The Beatles og Badfinger, - og det er fortsatt små sjanser for at Sloan kommer til å gjøre kommersiell braksuksess. Bortsett fra i Canada, da.

Hvorfor ikke? Årsaken er at det blir for mye gode, og for mye av det gode låter i tillegg for likt. Det finnes riktignok et par hederlige unntak. For eksempel er ”Who Taught You To Live Like That?” en flott poplåt. De rolige låtene ”Listen To The Radio” og ”Can’t You Figure It Out?” smyger seg fint og lekent inni ørekanalene. Dessverre blir de også fort glemt, og det er her Sloans problem ligger. To-tre kjempehits på et album med 30 låter er ikke for mye forlangt. Og selv om albumet ikke inneholder en eneste direkte dårlig låt, hindrer det ikke at dette blir en smule forutsigbart og kjedelig. Sloan kunne med fordel vært mer selektive med antall låter, og kuttet det ned til 12-13 spor i stedet for å kjøre på med 30. Da kunne jeg kanskje både hørt slutten av albumet og satt det på igjen.

6/10