Duffy - Rockferry
Fin men lite fengende soulsynging fra walisisk Amy.
Noen ganger er musikktrender litt som busser – det kommer alltid tre på en gang. Når en type sanger eller sjanger slår igjennom med et brak, kan du vedde en kroppsdel på at “The Big Four” plateselskapene tenker “Aha!” og skviser ut en sedvanlig lang rekke med lignende artister.
Etter Coldplay ble megastore kom det en horv med emo-indie sutreband, og etter James Blunt så man en invasjon av følsomme, fotogeniske enmannsforetak, så det burde ikke komme som en overraskelse at etter Amy Winehouse har til de grader slått gjennom til mainstreamen at alle leter etter den “neste Amy”.
Plateselskapet A&M Records (underlagt Universal Music Group, en av “de fire store”) vil sikkert protestere at Duffy er unik og nyskapende, men hele opplegget, produksjonen og lydbildet på Rockferry skriker at de prøver å appellere til akkurat samme gruppe mennesker som forelsket seg i Winehouses Stax-inspirerte soulsanger.
Duffy kan virkelig synge. Det er hevet over tvil. Men orginaliteten og treffsikkeheten til sangene på Rockferry er mindre sikker, og man kan ikke riste av seg følelsen at hele platen er et resultat av en “focus group” satt sammen av sjelesløse musikkdirektører og markedsføringsguruer. Da hjelper det lite at waliseren har en sangstemme med personlighet, kraft og tidvis subtilitet.
Singelen Mercy har retro-riktige “whoo whoo’er” og en løs, svingende dansbar rytme, mens Warwick Avenue er mer makelig låt med Phil Spector-isk Wall of Sound produksjon, men resten av låtene faller litt mellom de to stolene. Alle oser derimot dyr og forseggjort produksjon, så det er ingen overraskelse når man finner ut at Suede gitarist Bernard Butler står bak spakene. Som han viste med McAlmont and Butler er ikke den gamle Suede-helten akkurat redd for brusende og sentimentale sanger.
Men det er ikke til å unngå å konkludere at Duffy er en fotogen, blond og walisisk versjon av Winehouse, en “semi-Amy” uten tættiser og toalettdramatikk. Det er kanskje en urettferdig og lat sammenligning, men Duffy setter rett og slett ikke nok preg på trommehinnen. Hvis man liker Amy Winehouse og trenger enda mer retro-soulmusikk til et middelaldrende middagsselskap er Duffy absolutt et behagelig alternativ.
Duffy er ikke til å kimse av, men ei heller noe mer enn trivelig lydfyll til Winehouse kommer ut av rehab, igjen.
6/10
Duffy på Myspace
Etter Coldplay ble megastore kom det en horv med emo-indie sutreband, og etter James Blunt så man en invasjon av følsomme, fotogeniske enmannsforetak, så det burde ikke komme som en overraskelse at etter Amy Winehouse har til de grader slått gjennom til mainstreamen at alle leter etter den “neste Amy”.
Plateselskapet A&M Records (underlagt Universal Music Group, en av “de fire store”) vil sikkert protestere at Duffy er unik og nyskapende, men hele opplegget, produksjonen og lydbildet på Rockferry skriker at de prøver å appellere til akkurat samme gruppe mennesker som forelsket seg i Winehouses Stax-inspirerte soulsanger.
Duffy kan virkelig synge. Det er hevet over tvil. Men orginaliteten og treffsikkeheten til sangene på Rockferry er mindre sikker, og man kan ikke riste av seg følelsen at hele platen er et resultat av en “focus group” satt sammen av sjelesløse musikkdirektører og markedsføringsguruer. Da hjelper det lite at waliseren har en sangstemme med personlighet, kraft og tidvis subtilitet.
Singelen Mercy har retro-riktige “whoo whoo’er” og en løs, svingende dansbar rytme, mens Warwick Avenue er mer makelig låt med Phil Spector-isk Wall of Sound produksjon, men resten av låtene faller litt mellom de to stolene. Alle oser derimot dyr og forseggjort produksjon, så det er ingen overraskelse når man finner ut at Suede gitarist Bernard Butler står bak spakene. Som han viste med McAlmont and Butler er ikke den gamle Suede-helten akkurat redd for brusende og sentimentale sanger.
Men det er ikke til å unngå å konkludere at Duffy er en fotogen, blond og walisisk versjon av Winehouse, en “semi-Amy” uten tættiser og toalettdramatikk. Det er kanskje en urettferdig og lat sammenligning, men Duffy setter rett og slett ikke nok preg på trommehinnen. Hvis man liker Amy Winehouse og trenger enda mer retro-soulmusikk til et middelaldrende middagsselskap er Duffy absolutt et behagelig alternativ.
Duffy er ikke til å kimse av, men ei heller noe mer enn trivelig lydfyll til Winehouse kommer ut av rehab, igjen.
6/10
Duffy på Myspace
FLERE ANMELDELSER
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>