Plata er ikke dårlig. Låtene er ikke dårlige. Supergrass er ikke dårlige. De står bare så utrolig fast i nittitallet og britpopen.

Jeg likte britpopen som herjet nittitallet. Jeg likte Oasis, Pulp, Verve, Supergrass, Ash og Suede. Men der Blur utviklet seg videre sto de fleste andre igjen. På Supergrass' sjette studioalbum er det noen krampaktige forsøk på å utvikle seg fra den sounden, på det første sporet høres det ut som om de prøver seg på litt White Stripes. Tafatt er resultatet.

Men om jeg bare får ristet av meg den gretne sure holdningen, som jeg i kraft av min alder har opparbeidet meg, og forsøker å huske tilbake til 1998. Fjorten år. Øynene åpnes for rockemusikk og ikke bare salmene til rockepresten som mor spiller. Verden blir aldri så kul som når man vrengte mors høyttalere med Oasis og annet rask.

I den nevnte perioden hadde denne skiva her vært dritkul, for låtene er god britpop. La meg trekke frem "Rebell in You" som fenger meg den dag i dag.

Men vi skriver 2008 i dag, desverre for Supergrass.

5/10