Coldplay er for mange et elsk/hat-band. Det vil neppe endre seg etter bandets femte plate, Mylo Xyloto. For det er lite nytt å hente her, og noen vil kanskje sitte igjen med følelsen av å ha hørt dette før. Der Viva la Vida fra 2007 var en opptur hvor Coldplay viste at de fortsatt kunne, så er Mylo Xyloto det motsatte. På noen låter føles det hele som om tiden har løpt fra Coldplay og de febrilsk prøver å henge med.
Først og fremst føles mange av sangene her påtvungne og sjelløse. Paradise og Don't Let It Break Your Heart er sanger uten noen dybde i det hele tatt, fine og blankpolerte oppå, men etter et par lyttinger blir de fullstendig uten substans. Pianoballaden Up In Flames kunne vært en bra låt, men Chris Martin har en tendens til å overdrive bruken av falsett til det uutholdelige. Noen ganger burde man selv kunnet skru ned tonen hans.
I stedet for å dyrke melodiene og la de få komme tydeligere frem, så velger Coldplay og produsent Brian Eno det trygge - å legge lag på lag med lyd og drukne alle antydninger til særpreg. På Viva la Vida var de i alle fall litt eksperimentelle og mer vågale. Alt virker så trygt og kjipt på Mylo Xyloto.
Coldplay er per i dag definisjonen på et stadionband. De lar ikke en eneste mulighet gå fra seg for å få med lytteren (konsertgåeren) på allsang. Her brukes ethvert triks i boka, noe som er på grensen til det irriterende. Det er ikke alltid like spennende å få et "wohoohh" på slutten av annenhver linje, men jeg antar det funker på konsert.
Men, som alltid når det er snakk om Coldplay, så er det noen gode låter her. Hurts Like Heaven er en skikkelig bra, lettbent låt det er lett å like, såfremt man ikke hører så nøye etter på teksten. "You use your heart as a weapon, and it hurts like heaven" synger Chris Martin om og om igjen. Tekster som dette går igjen i Every Teardrop Is a Waterfall også, hvor tittelen egentlig forteller det meste om det lyriske innholdet. Begge disse låtene er derimot fengende og av det bedre på plata, men i det store og hele ville Coldplay hatt godt av å tone ned både visjoner og lydvegg noen hakk. Hurts Like Heaven er likevel platas desiderte høydepunkt.
Men at noe av det aller beste på Mylo Xyloto er Rihannas opptreden på Princess of China, er kanskje symptomatisk for Coldplay per i dag. Det er anonymt og har lite særpreg ved seg. Tidligere har Coldplay servert en solid dose genialitet blandet med pent innpakket pop, men denne gangen mangler dessverre genialiteten.
Akkurat som X&Y fra 2005 har Coldplay lagd et lett forglemmelig album som likevel vil selge bra og bli elsket av fansen. Det holder kanskje for Chris Martin & co?
