2025 ser ikke ut til å bli noe mindre begivenhetsrikt for Håvik. 27. september inntar hun scenen i Unity Arena, som første norske kvinnelige headliner, før hun setter ut på en Skandinavia-turné utover høsten. Testament er bandets sjette studioalbum, bestående av ni spor. Det siste sporet «Requiem» er et slags postludium på kirkeorgel, og dette er egentlig en passende avslutning på et album som utforsker temaer som «sykdom, død, skam og makt, men også kjærlighet, stolthet og stillhet som varer for lenge».
Foto: Ida Fiskaa
Helhetsinntrykket jeg sitter igjen med er at Testament lever opp til tittelen – eller eventuelt omvendt, at tittelen lever opp til musikken. Albumet oppleves som en kontrast og naturlig etterfølger til Mother-albumet fra 2022 – som etter min opplevelse reflekterer mer rundt ting som skjer her og nå. Testament oppleves mer retrospektivt, og reflekterer rundt det man har og det man har mistet. Albumet oppleves som en helhetlig lytteopplevelse som jeg absolutt kommer til å høre flere ganger – selv om noen låter står tydelig frem som sterkere låter, mens andre oppleves noe gjentakende og langtekkelige.
Tre personlige favoritter: «Messiah», «Biblical», og «But, I loved»
Albumet har Håvik i all hovedsak skrevet selv, med unntak av duetten «So cool», hvor Miriam Bryant har bidratt. Dette er vel og merke ikke første gang hun skriver et album alene, og det merkes. Tekstene oppleves som personlige, sårbare, og ekte, og jeg synes Håvik er tøff som deler. Albumet skiller seg særlig ut ved at hun har fått med seg en duettpartner jeg aldri hadde sett for meg, Jonas Benyoub, og i utgangspunktet hadde jeg høye forhåpninger til dette samarbeidet. Men overraskende nok har Håvik også skrevet duetten med Benyoub alene, så for meg fremstår tilstedeværelsen hans kanskje som litt merkelig og malplassert – når han ikke har hatt noe med låten å gjøre. Det har sikkert vært et bevisst valg å ha han med, men jeg føler at det tar meg litt for mye ut av det rommet jeg ellers er i når jeg hører på platen.
Foto: Ida Fiskaa
Produksjonen krediteres til Trond Bersu og Kristoffer Bonsaksen, som også sto for Mother-albumet. Denne gangen har de også med seg produsentduoen STATE, bestående av Kristoffer Haugan og Edvard Normann, på 7 av 9 spor, og på «Requiem» har Bonsaksen blitt byttet ut med Øystein Moen.
Håvik og produksjonsgutta har klart å skape et album i kjent og kjær Highasakite-stil, samtidig som de introduserer noen nye elementer som fører stilen videre. Ekte, organiske instrumenter blandes smakfullt med elektroniske elementer, og dette tar lytteren med på en reise til brutale og mørke lavpunkt, men også til nesten bibelske høyder man ikke har vært med Highasakite før. Her vil jeg særlig trekke frem «Messiah», som starter som en mørk og brutal introlåt, før Håvik kommer inn med rikelig av harmonier over et parti med en 808-aktig bass som nesten minner mer om R&B eller hiphop, før den omsider går over til Highasakite sin karakteristiske og storslåtte stil. De er jevnt over gode på å holde det spennende med diverse krydder og kule brekk i produksjonen, men noen låter blir som nevnt til tider en smule gjentakende og langtekkelige.
