Øhrn slo gjennom i legendariske The Aller Værste! (TAV, nylig omtalt i forbindelse med TAV-kollega Chris Erichsens album fra mai).

Etter at TAV ble oppløst, fortsatte Øhrn på egenhånd i prosjektet Stilleben. Derfra gikk han rett videre til bandet The Beste. I det spilte han med TAV-kollegaene Lasse Myrvold (RIP) og Sverre Knudsen, Sven Kalmar (Holy Toy), og i begynnelsen også Kjartan Kristiansen (DumDumBoys).

The Beste mottok strålende kritikker. Mange anser albumene deres fra 1985 og 1987 som milepæler i norsk kunstrock, så i 2012 ble de utgitt på CD og for strømming.

I 1993-1997 gjorde Øhrn seg bemerket i Ratataboo, sammen med nevnte Erichsen. Igjen med strålende kritikker.

Etter dette gikk Øhrn i dvale med hensyn til utgivelser fram til en singel i 2023. og nå kommer altså hans første fulle soloalbum.

19. september er datoen. «Granatmannen», «Tider skal komme» og «Mør» fra albumet er allerede sluppet som singler. Før våre forhåndslytt til resten av albumet, var forventningene er høye!

Undertegnede slås ved første lytt kjapt i bakken av «Tider som skal komme». Den høres ut som The Beste anno 2025, svært sterkt krydret av prog. Strålende!



Øhrn har en signatur i stemmen som de aller fleste kan misunne. Det samme gjelder syngemåten. Alltid varm og dramatisk, og ofte melankolsk. Man trenger aldri mange sekunder på å gjenkjenne Øhrns vokal.

Tekstene er en slags urban 2025-versjon av Olav H. Hauge – bokstavelige, men poetiske. Kanskje ikke på Hauges nivå, men godt over gjennomsnittlig nivå blant musikktekster. Som homage til seg selv hører vi på «Søte sjalusi» gullkornet «Så jeg pisser tårer og gråter sæd», fra The Bestes «Hjertet er en muskel».

Syv av låtene på albumet kan kort beskrives ved at de slekter på The Beste, uten at de likner på dem. Tre av dem tilsvarende i forhold til Ratataboo. Disse to ulike låttypene er produsert helt ulikt, og blandet på en måte som på en lite vellykket måte framhever todelingen.

Jeg liker de «The Beste-aktige» låtene klart best. Alle de syv har høy integritet og kvalitet. De oser tidsriktig Kvalitets-Øhrn i utvikling.

De er produsert luftig, med elementer fra strykere, vibrafon og en flott solo på det jeg tror er mandolin. Disse låtene har en lun, hovedsaklig rolig stemning, med en god dose vemod vakkert formulert. De har en fin dynamikk, er nyanserte og har en velbalansert miks.



Etter den vakre balladen «Mør», fungerer lettvekterske «Søte sjalusi», med sine sirkusaktige blåsere og albumets eneste tekst på kun moderat nivå, som en bøtte kaldt vann i ansiktet. Den endrer stemningen man har kommet i fullstendig. For meg funker det som avbrudd i den deilige akten dette albumet i hovedsak er.

Den tradisjonelle storbandjazzen i «Varulven» etter såre og flotte «Tro som en trell» er en ny bøtte kaldt vann, selv om den inneholder en herlig psykedelisk gitarsolo.

Noen album trenger slike bøtter kaldt vann underveis, men «Hjem» gjør det ikke. Jeg tror ikke det er tilfeldig at verken «Søte sjalusi» eller «Varulven» er blant singlene.

«Hjem» burde vært ett album (med et par låter til), og en EP! «Søte sjalusi», «Varulven» og «Zombieland» burde vært henvist til EP’en. «Albumet» ville fått karakteren 8, «EP’en» 6. Selv om det er syv av de første, og tre av de siste, lander jeg på karakter 7, fordi «EP-låtene» fungerer som unødvendige rykk ut av den ellers deilige akten.

Rundt releasedato finner du Øhrn live i Oslo og Bergen, og sikkert på scener andre steder også.