Stian Andersen
Innendørs
En spennende debut der jazz og lekenhet møtes
På sitt debutalbum har Stian Andersen samlet med seg et fint knippe mennesker.
Med seg på laget har han Martin Miguel Almagro Tonne (Pom Poko), Iver Armand Tandsether (Mall Girl, Tigerstate) og Axel Skalstad (kjent fra blant annet Krokofant og Wixrd – Skalstad gikk dessverre bort tidligere i år). Med denne besetningen har albumet blitt spilt inn i Trondheim i samarbeid med Chris Walla – tidligere gitarist og låtskriver i Death Cab for Cutie.
Resultatet har blitt debutalbumet Innendørs - en herlig norskspråklig plate med tydelige jazzelementer, krydret med tendenser til indierock, støy og ambience.
Vi dras inn i albumet av låta «Teosofien» og presenteres for skeive taktarter, støyete gitar og Stian Andersens behagelige stemme, doblet av falsett. Det er en deilig start på albumet, med en smått filosofisk tekst som setter tonen for resten av albumet. Det siste minuttet endrer låta form og karakter, noe som skal vise seg å være en av de aller største styrkene for albumet videre også.
«Om å vente på det uu...» innledes av catchy indiegitar. Gitarpartiene gjennom hele plata er i stor grad med på å gjøre låtmaterialet mer tilgjengelig, oppi låtstrukturer som kanskje mangler et refreng som man er vant til. Gjennom hele andrelåta briljerer gitaristene med fine partier i både vers og mellomspillene.
Flere av låtene utforsker brudd og eksistensielle spørsmål. I «Nok nå» går vi sakte til verks, i en låt som handler om stillstand («Ro meg ned, eg har stått på lengre enn forrige gang, e det ikkje nok nå?»). Tekstene er i stor grad åpne for tolkning, og jeg får følelsen av at mye handler om tomrommet og friheten etter at et langvarig forhold ikke varer lengre («Ka ska ein sei te ein som har vært klar for å ta farvel i flere år?») og ettervirkningene av dette.
Nevnte «Nok nå» sliter litt med å engasjere i de melodiske partiene, men løfter seg betraktelig når vi for første gang på albumet får høre blåsere.
Blåserne blir med oss videre i albumets aller beste låt. «Når alt skjer» er en reise gjennom en bytur hvor vi er innom stakkato-vers som handler om vors i studio, veien ut på byen, tilbake igjen, en stadig mer bedugget kveld, som kulmineres i fylleangst og linja «eg tok litt feil då eg sa...» over en gitarlyd som gir frysninger nedover ryggen.
Denne låta er enormt interessant, og bandet får virkelig vist seg frem, med bass som drar oss inn i jazzloungen, gitarpartier som legger seg som et flytende ubehag, og trommer som utfolder seg utmerket mot slutten. Dette er den lengste låta på albumet og er den jeg har kommet tilbake til flest ganger.
Albumet har styrker i hver eneste låt. Vi får Queens of the Stone Age-aktige koringer i «Sakte», før en spøkelsesaktig slutt som kommuniserer mye om finaliteten av et brudd. I «Anthem part III» får vi en nydelig intro og en emosjonell slutt, med sterke tekstlinjer over deilig gitarspill og fin koring. Mens vi avslutningsvis får todelte versjoner av «Hold øynene lukka» - med en fantastisk epilog som lukker albumet. Her er det lydstemninger som minner sterkt om noe The Mars Volta kunne levert, og det er deilig å høre på.
Albumets største styrke ligger i stemningene som skapes underveis i låtene. Om vokalmelodiene hadde vært hakket mer tilgjengelige eller minneverdige, hadde det løftet musikken enda mer. Eksempelvis står «eg tok litt feil då eg sa...» kanonsterkt igjen fra låta «Når alt skjer». Flere låter flyter litt for mye sammen på grunn av at melodiene mangler tydelige høydepunkter. Mer av dette kunne gjort balansen mellom «vanskelig» jazzmusikk og populærmusikk enda sterkere.
Alt i alt er det et sterkt og veldig interessant debutalbum av Stian Andersen, full av potensial. Det tar litt tid før musikken kommer ordentlig under huden, der jeg de første gjennomlyttingene lot meg begeistre over enkeltpartier i låter, mens jeg etter runde fem har gått og nynnet på «Teosofien» og «Om å vente på det uu...»
Hadde det vært litt mer å nynne på så hadde albumet nådd noe høyere.
Innendørs står igjen som et rikt album, verdt å lytte til flere ganger, og jeg ser fram til å høre mer av Stian Andersen i fremtiden.
Stian Andersen spiller live disse datoene:
02.10 – Bergen Kjøtt
03.10 – Folken, Stavanger
05.10 – Revolver, Oslo
Med seg på laget har han Martin Miguel Almagro Tonne (Pom Poko), Iver Armand Tandsether (Mall Girl, Tigerstate) og Axel Skalstad (kjent fra blant annet Krokofant og Wixrd – Skalstad gikk dessverre bort tidligere i år). Med denne besetningen har albumet blitt spilt inn i Trondheim i samarbeid med Chris Walla – tidligere gitarist og låtskriver i Death Cab for Cutie.
Resultatet har blitt debutalbumet Innendørs - en herlig norskspråklig plate med tydelige jazzelementer, krydret med tendenser til indierock, støy og ambience.
Vi dras inn i albumet av låta «Teosofien» og presenteres for skeive taktarter, støyete gitar og Stian Andersens behagelige stemme, doblet av falsett. Det er en deilig start på albumet, med en smått filosofisk tekst som setter tonen for resten av albumet. Det siste minuttet endrer låta form og karakter, noe som skal vise seg å være en av de aller største styrkene for albumet videre også.
«Om å vente på det uu...» innledes av catchy indiegitar. Gitarpartiene gjennom hele plata er i stor grad med på å gjøre låtmaterialet mer tilgjengelig, oppi låtstrukturer som kanskje mangler et refreng som man er vant til. Gjennom hele andrelåta briljerer gitaristene med fine partier i både vers og mellomspillene.
Flere av låtene utforsker brudd og eksistensielle spørsmål. I «Nok nå» går vi sakte til verks, i en låt som handler om stillstand («Ro meg ned, eg har stått på lengre enn forrige gang, e det ikkje nok nå?»). Tekstene er i stor grad åpne for tolkning, og jeg får følelsen av at mye handler om tomrommet og friheten etter at et langvarig forhold ikke varer lengre («Ka ska ein sei te ein som har vært klar for å ta farvel i flere år?») og ettervirkningene av dette.
Nevnte «Nok nå» sliter litt med å engasjere i de melodiske partiene, men løfter seg betraktelig når vi for første gang på albumet får høre blåsere.
Blåserne blir med oss videre i albumets aller beste låt. «Når alt skjer» er en reise gjennom en bytur hvor vi er innom stakkato-vers som handler om vors i studio, veien ut på byen, tilbake igjen, en stadig mer bedugget kveld, som kulmineres i fylleangst og linja «eg tok litt feil då eg sa...» over en gitarlyd som gir frysninger nedover ryggen.
Denne låta er enormt interessant, og bandet får virkelig vist seg frem, med bass som drar oss inn i jazzloungen, gitarpartier som legger seg som et flytende ubehag, og trommer som utfolder seg utmerket mot slutten. Dette er den lengste låta på albumet og er den jeg har kommet tilbake til flest ganger.
Albumet har styrker i hver eneste låt. Vi får Queens of the Stone Age-aktige koringer i «Sakte», før en spøkelsesaktig slutt som kommuniserer mye om finaliteten av et brudd. I «Anthem part III» får vi en nydelig intro og en emosjonell slutt, med sterke tekstlinjer over deilig gitarspill og fin koring. Mens vi avslutningsvis får todelte versjoner av «Hold øynene lukka» - med en fantastisk epilog som lukker albumet. Her er det lydstemninger som minner sterkt om noe The Mars Volta kunne levert, og det er deilig å høre på.
Albumets største styrke ligger i stemningene som skapes underveis i låtene. Om vokalmelodiene hadde vært hakket mer tilgjengelige eller minneverdige, hadde det løftet musikken enda mer. Eksempelvis står «eg tok litt feil då eg sa...» kanonsterkt igjen fra låta «Når alt skjer». Flere låter flyter litt for mye sammen på grunn av at melodiene mangler tydelige høydepunkter. Mer av dette kunne gjort balansen mellom «vanskelig» jazzmusikk og populærmusikk enda sterkere.
Alt i alt er det et sterkt og veldig interessant debutalbum av Stian Andersen, full av potensial. Det tar litt tid før musikken kommer ordentlig under huden, der jeg de første gjennomlyttingene lot meg begeistre over enkeltpartier i låter, mens jeg etter runde fem har gått og nynnet på «Teosofien» og «Om å vente på det uu...»
Hadde det vært litt mer å nynne på så hadde albumet nådd noe høyere.
Innendørs står igjen som et rikt album, verdt å lytte til flere ganger, og jeg ser fram til å høre mer av Stian Andersen i fremtiden.
Stian Andersen spiller live disse datoene:
02.10 – Bergen Kjøtt
03.10 – Folken, Stavanger
05.10 – Revolver, Oslo
FLERE ANMELDELSER
Malabari - ...And Into The Abyss
Trønderane i Malabari fylgjer opp fjorårets plate, og går frå malstrømmen og ned i djupet. >>

















