Duoen Twenty One Pilots har gjort det bra med deres åttende album Breach. Til tross for at de spesielt her til lands nådde en kommersiell topp med albumet Blurryface, med singlene «Ride» og «Stressed Out» i front, har de med stadige utgivelser skapt en enormt engasjert fanskare som gladelig dykker langt ned i materien for å finne den skjulte historien som blir gradvis mer avdekket ved hver utgivelse. Breach markerer slutten på denne æraen.

Heldigvis er det ikke slik at musikken krever forhåndskunnskaper eller at man er blodfan for at man skal like det. Dette er alternativ musikk på sitt beste, men kan samtidig gå de mest sjangerlojale på nervene. Rapen er ikke rap nok. Rocken er ikke rock nok, eller så er det alt for rock. Nå ble det plutselig pop.

For en som liker mange sjangre fremstår Breach som et kreativt overskudd.




Det er bare i overkant av et år siden forrige album Clancy. Fullengderen fra 2024 var noe ujevn, men bød på høydepunkter i singlene «Overcompensate» og «Next Semester». Dette har nesten hatt en springbrett-effekt for det nyeste albumet.

Twenty One Pilots har alltid levert sterke åpningsspor, og «City Walls» er ikke et unntak. Her kastes man rett inn i representative lydbilder for hele albumet, med vokalsampling, rap, et melodiøst og sterkt refreng og angstfull skriking mot slutten. Med solid produksjon og en "more is more"-tilnærming fikk «City Walls» flere runder på repeat før jeg i det hele tatt kom ordentlig i gang med albumet.

Låta «RAWFEAR» følger opp som en tilsynelatende ganske gjennomsnittlig sang, før det midtveis endres tempo og hele låta vinner meg over. Dette er gøy å høre på, og mindre gøy blir det ikke i altrock-singelen «Drum Show». Med en tekst som handler om trommis Josh Duns konfliktfylte forhold til balanse mellom turnéliv og familieliv kunne det fremstått som en gimmick at trommisen bidrar på vokal i bridgedelen, men det fungerer overraskende bra.

En stor del av det som gjør Breach bra er treffsikre refreng. I tillegg til nevnte «Drum Show» får vi i «Robot Voices» en catchy sak om å bli litt for glad i internett, mens «Tally» briljerer med et refreng som tvinger seg inn i hjernebarken. Det må også nevnes at Tyler Joseph leverer sterke og varierte vokalprestasjoner. Det treffer best når det synges kontrollert og kan vippe over til å bli masete i versene på låten «Days Lie Dormant», selv om andre partier i sangen gjør at den lander bra likevel.



Faren ved alternativ og eksperimentell musikk er at det kan bli vanskelig å treffe med alt. Selv om Breach er det beste og jevneste Twenty One Pilots har gitt ut siden produksjonsperlen Trench fra 2018, så er det ikke alt som fenger. «Downstairs» faller sammen i løpet av refrengene sine, med en litt utdatert sound. Omtrent midtveis får vi et velkomment avbrekk i «Cottonwood», etter flere låter med veldig mye informasjon, men låta mangler nerven og det lille ekstra som gjør det interessant. Selv om teksten er sår og personlig mangler det slagkraften som for eksempel «Neon Gravestones» fra albumet Trench hadde. «Cottonwood» lander greit, og følges opp med enda en helt grei låt i «One Way».

Mens duoens to foregående album har hatt noen enkeltlåter som virkelig skiller seg ut i ellers litt ufokuserte utgivelser, er Breach jevnt over bra. Førstesingel «The Contract» er en god representasjon av hva man kan forvente - heseblesende vendinger, vokaleffekter og flere lag av historiefortelling.

Det hele fremføres med en selvsikkerhet som skinner sterkt gjennom, og det er kanskje derfor dette har ført til at Breach har blitt bandets andre nummer en-utgivelse, etter kanonsuksessen Blurryface. Alle låtene har noe i seg som fenger, og «Downstairs» er den eneste som får det til å friste til skipping.

Hvor veien går videre for duoen gjenstår å se, etter at det er bekreftet at den lyriske fortellingen om Clancy, Dema og alt det andre lukkes. Akkurat nå kan de bygge videre på en solid utgivelse i Breach, hvor flere av låtene syr seg naturlig inn i en sterk katalog og gjør at bandet ikke trenger å se seg tilbake for å leve videre. At albumet føles så gøy og kreativt kun et år etter Clancy er imponerende og gjør meg engasjert for veien videre.