Dette er lyden av 2014. I hvert fall i følge BBCs Sound of 2014-kåring som Sam Smith nylig gikk seirende ut av. Det engelske stjerneskuddet har også stukket av med en BRIT Award, og sluppet flere hit-singler. Deriblant fjorårets Latch fra Disclosures Settle og La La La med Naughty Boy. Sistnevnte låt holdt førsteplassen på de britiske hitlistene før en viss Robin Thicke rappet plassen uka etter. Synd, det der.

Nå kommer altså Sam Smith omsider med sitt debutalbum, In The Lonely Hour. Alt dette er ganske imponerende når en tar alderen hans med i betraktning. I mai fylte han 22 år. Nå har han fått stempelet som den «mannlige» Adele - av ingen ringere enn Katy Perry - og det er ikke umulig at han har begynt å kjenne presset. På debuten hans er det i midlertidig ikke status og kjendisjag han føler mest på. Det blir fort tydelig at briten ikke har vært særlig heldig med kjærligheten, og av låtsporene «Stay With Me», «Leave Your Lover» og «I’m Not The Only One» skjønner en hvor det bærer hen.

Smith har selv sagt at albumet er for «de stille stundene i livet», så ikke forvent deg en partyplate à la Disclosures debut. Han har også åpent forklart at plata handler om en gutt han ble forelsket i, men som ikke elsket ham tilbake. Bakteppet er nokså mørkt, men det er i hvert fall én ting å glede seg over; Smith vant BBCs kåring basert på sin kraftfulle og unike stemme. RnB og soul (pluss muligens noe Adele-aktig) er landskapet han befinner seg i, og det behersker han utmerket. Money On My Mind er et fint eksempel på hvor godt stemmen hans passer up-beat RnB.



Det er vakkert, ektefølt og han har en stemme de fleste bare kan drømme om. Allikevel – kan vi si at dette er lyden av 2014? I en tid hvor artister stadig går lenger i å prøve å utfordre seg selv, er det vanskelig å se noen særlige variasjoner på Smiths debut. Et par låter utpeker seg (som nevnte Money On My Mind og Stay With Me), men etter å ha hørt gjennom plata er det heller vanskelig å skille sangene fra hverandre. Det kan godt være at In The Lonely Hour er alle tiders for folk med kjærlighetssorg, men for oss andre kan det bli til de grader trist og leit.

Aller mest har jeg lyst til å gi Sam Smith en klem. Kanskje et par oppmuntrende ord. For mitt håp for framtiden er at folk skal behandle 22-åringen litt mer kjærlighetssfullt, og at hans neste plateprosjekt vil gjenspeile det. Det hadde passet ham så godt å fortsette i samme spor som på de første singlene sine; livlige, med særpreg og soul-viben ivaretatt. Nå får jeg i stedet lyst til å spise iskrem under dyna for alltid, og det er heller deprimerende.


Soundcloud
Wimp
Spotify