Shaw-Han Liem, bedre kjent som I Am Robot And Proud, er en indie-elektronisk artist fra Canada. Ved siden av solokarrieren, er han spilldesigner. Han har blant annet komponert musikk for PlayStation, og var med på utviklingen av deres spill Sound Shapes. Da er det altså ikke overraskende at musikken han utgir som soloartist kan gi tilbakeblikk til da de fleste brukte tiden på Gameboyen sin eller andre konsoller.

Det som kjennetegner spillmusikk er at det er mye repetisjoner av mønstre. Disse mønstrene er gjerne simple, og hvis man kun skal lytte til musikken, uten et spill ved siden av, kan det bli ganske kjedelig. Dette albumet er ikke et unntak. Det er veldig søtt, men kjedelig i lengden.

Albumet lener seg også litt i mot "ambient" musikk, fordi det er lite som skjer melodisk. I gjengjeld er det nesten konstant mye i lydbildet. Dette hører man for eksempel i låten "Light and Waves". Det er endeløse akkorder og lite melodi, men lydbildet er veldig opptatt med fascinerende lyder. Låten har også "breaks" som separeres det lille melodiske og det rytmiske. Det gjør låten mer variert.

Det varierer hva som står frem i lydbildet på låtene. Man kan finne mange komplekse og "trippy" rytmer i albumet. I låten "Pecah Tracks" kommer dette frem, da rytmen er fremhevet og det melodiske ligger langt bak i lydbildet. I låten "Colours with No Name" er det en simplere rytme og mer variasjon i akkordene og i den melodiske delen. Man kan finne enten eller, eller begge deler blant låtene.

I den forstand av at det er mye variasjon av hva som skjer i låtene, er det rart å si at albumet er kjedelig. Men det er enklere å høre låtene individuelt, enn albumet i sin helhet, da det kan bli litt langtekkelig på grunn av mangel av melodilinjer og at musikken ikke leder mot noe slik som i vanlig pop-musikk. Det er forståelig, siden I Am Robot and Proud i hovedsak lager spillmusikk, men han kunne ha gjort mer ut av musikken som soloartist.