London-bandet Fat White Family er tilbake med sitt andre album etter å ha vært over hele verden og vist frem sine energiske fremførelser. Selv om debuten, Champagne Holocaust, ble greit mottatt, så er det på scenen bandet har gjort seg populære.

Grunnen er enkel - energi er vanskeligere å vise frem på plate. Det gjentar seg dessverre i oppfølgeren, Songs for Our Mothers. Man får levert noen gode låter i ny og ne, men sammensetningen er sprikende og gir til tider ingen mening. En jam session som har blitt strippet ned og laget til et album.

Likevel får man servert godbiter som Satisfied, Tinfoil Deathstar og Whitest Boy On The Beach. Rett og slett tre knallgode låte som vil utvilsomt høres endre bedre ut på scenen. De kan nesten høres ut som det kunne vært tatt rett ut fra et Thee Oh Sees-album, og da på en god måte. Så har man en hel del dødpunkter som høres ut som noe er snekret sammen på fem minutter, slik at dette kan bli et album. Hvordan låtene Duce og Hit, Hit, Hit har klart å komme seg på denne platen er et eneste stort mysterium.

Songs for Our Mothers er et forvirrende album fra et forvirret band. Jeg vil heller anbefale deg å ta turen til en av deres konserter enn å ha albumet på repeat. Du vil uansett få en helt annerledes opplevelse der.