Karokh er et indierock-band, assosiert med den eksperimentelle musikkscenen i Oslo. Bandet oppstod i 2010, og består av syv medlemmer fra blant annet Bendik, ICH BIN N!NTENDO, Monkey Plot og Girl. I 2014 ga de ut sitt debutalbum ”Karokh” på det New York-baserte plateselskapet Loyal Label. Platen fikk oppmerksomhet fra både nasjonal og internasjonal presse.

18. mars ga de ut sitt andre album ”Needle, Thread and Nailpolish” under plateselskapet NO FOREVERS. Innspillingen av albumet tok sted i et stort, tomt lokale i Oslo, i perioden august til oktober 2015. Ansvarlig for innspillingen var Karl Klaseie og Christoffer Brenna. Klaseie står også for miksingen, og masteringen ble gjort av Helge Sten.
Bandets og albumets sound er utforskende, eksperimentell og overraskende, og låtene både fenger og forundrer. Tekstlandskapet i deres nye album er impulsbasert, satt sammen av små historier og inntrykk. Tekstene, skrevet av Ina Sagstuen (vokalist) og Christian Winther (gitar), er en mix av beat, lyrikk og poesi.

”Needle, Thread and Nailpolish” består av 5 låter, skrevet og produsert av Karokh. Albumet starter opp med låten ”Poke” – en låt med en noe off-beat og forvirrende rytme, harmonikk og melodikk som intro. Men som alle introer, er det en oppbygning. Og i løpet av oppbygningen løsner lydbildet seg mer og mer opp, og man får en anelse av idéen. Elementene er avhengige av hverandre for å gi en slags mening. Men det er likevel såpass mystisk at en sitter og undrer, frem til et punkt hvor alt samstemmer. Det er en loop av mønstre og elementer som går på kryss og tvers – men Karokh får det til å funke og resultatet høres groovy og interessant ut. Man hører også inspirasjon fra flere sjangre, blant annet jazz, indie- og alternative rock.

Fra den høyst eksperimentelle og smålig bråe ”Poke”, glir det videre inn i ”Smile”. Lydbildet er simpelt, og aktiviteten er minimal men bestemt. Bandets rykte om en dyktig vokalist godkjennes spesielt i gjennom denne låten. Her får de kraftige men likevel myke vokalene plass, sammen med den gjennomførte teksten. En annen merkbar ting i dette landskapet av minimalisme er trompeten som spicer det opp et par latinamerikansk-inspirerte linjer, som skaper en litt plutselig og spennende kontrast. Låten tar seg også opp, inn i en hyppigere del. Her tas det også hensyn til vokalene – vokalene likestilles med instrumentene. Vokalisten synger linjer og improviserer seg inn i instrumentrekka, og viser at stemmen ikke bare er til for tekstformidling.

Det er tydelig at stemmen er et viktig verktøy for bandets lydbilde. I ”Boogies” brukes den mer som en fortellerstemme over en varierende instrumentaldel. Her høres igjen samarbeidet mellom vokal og band. Det kan bli litt brått og bråkete til tider, men det fenger alltid. En hører også et mer konsentrert arbeid av harmonikk og melodikk i denne låten, men det er verken for lite eller for mye. De fokuserer heller på å utnytte alle elementene og instrumentene for det de er verdt. Og at de klarer å sette dette inn i deres allerede opptatte lydbilde er imponerende – det er tydelig at det er et veldig musikalsk og fantasifullt ensemble som er i arbeid.

Tittellåten ”Needle, Thread and Nailpolish” har en spennende vri. En skulle nesten tro at låten startet med høydepunktet, eller at det har blitt flyttet til starten. En sterk og fengende start som starter showet med én gang. De bryter med det tradisjonelle her, og tar seg god tid. Låten byr på flere overraskelser, da det kommer enda en vri. Stemningen endrer seg plutselig, og glir ned til hva en skulle tro var en oppbygning til det man allerede hørte. Det gir nesten ikke mening, før en når slutten og tenker ”Åja! Nå skjønner jeg.”, og innser hvor rått det var med denne utradisjonelle formen. De bryter med det allmenne, og kjører sitt eget løp.

Når en da når albumets siste låt, ”Chude”, blir en igjen overrasket, men igjen, ikke på en negativ måte. Det er (faktisk) noe som kan ligne på en standard indie-låt. ”Chude” er en mer downbeat låt, og er ikke like eksperimentell som de tidligere. Bandet viser at de også kan være ganske standariserte, men kjedelig er det aldri. Alle de små ekstra elementene i lydbildet holder det konstant insteressant, med slicks og riffs som setter prikken over i-en. De avslutter med låten som kanskje er ”enklest” å høre på.

I oppsummering, så er albumet høyst originalt. Det er tøft å gi ut noe så eksperimentelt for sin sjanger. Karokh lykkes også, takkes være bandets gode musikere og den sterke leveringen av linjer, både vokalt og instrumentalt. Albumet er gjennomført og fengende. Enten en vil høre noe nyskapende eller tradisjonelt – her kan en finne begge deler og litt ekstra.

Hør albumet på Spotify: