Perry Dear & The Deerstalkers ble startet av fire medlemmer fra Peter Berry & The Shake Set, som på 3 lp-er og en rekke singler spilte 60-tallspreget pop og rock. Perry er Per Øydir, som er mest kjent som organist i Kåre & The Cavemen. Han spiller 6-strenger bass (også kalt barytongitar) og er vokalisten her. Men de fleste av de totalt ti låtene på Thunderthrill er instrumentaler. The Deerstalkers spiller musikk som høres gammeldags ut, nærmere bestemt utgitt 1962-64, på instrumenter som er minst femti år gamle. Og live bruker de sanganlegg, ikke PA. Det som skiller dem fra The Shake Set, er at de bruker farfisaorgel, spilt av Bert Andrews (Bernt Erik Andreassen fra Beat Tornados og Seid). Og Peter Berry er en bedre vokalist enn Perry Dear. Ellers spiller Barry Brumble rytmegitar, Thomas A'Hara bass og Magnus Merrington trommer. Alle tre var med i Shake Set.

Istedenfor å samle sangene på en lp, har kvintetten fordelt dem på to vinyl-ep-er og en vinylsingle. Thunderthrill er også navnet på ep-en med fire låter. LJK er en stemningsfull og noe anonym instrumental som hyller NRK-mannen Lars-Jacob Krogh. Øydir har også skrevet Hit Pit, som lever opp til navnet og er så fengende at den kunne ha blitt en hit i 1963! Side B byr på to coverlåter - best er balladen Walk On Man, som veksler fint mellom orgel og bass og har en intro som minner om temaet fra "Den rosa panteren". Coveret er herlig retro og har korte liner notes.

Play "The Cruel Sea" and other favourites har hele 5 kutt og må avspilles på lp-hastighet (33 rpm). Tittelsporet er en instrumentalklassiker som var en hit i 1963 for The Dakotas. En meget bra versjon får vi også av 50-tallsrockeren Linda Lu, som var en slager for Ray Sharpe og Johnny Kidd & The Pirates. På side B liker jeg best I Can't Stop, som var en Joe Meek-produsert single med The Honeycombs, og det originale arrangementet av Baby Elephant Walk som rapper litt fra Peter Gunn.

Albumet avsluttes med instrumentalsinglen Mod Bod/Night Cry.. Førstnevnte er en Shadows-aktig melodi av høy kvalitet, mens sistnevnte (fra Bert Weedons repertoar) byr på flott samspill mellom bass og gitar. Her skuffer imidlertid coveret, som er helt blankt på baksida. Imidlertid er Jansen-labelene en fin hyllest til Arne Bendiksens Triola-etikett.

Alt i alt innfrir Perry Dear & The Deerstalkers forventningene til fansen. Det er akkurat slik det skal låte når unge mennesker spiller 60-tallsaktig musikk. Melodiøs poprock med dyktige musikere som er stilsikre både når det gjelder instrumenter, image og lydbilde.