Det er gått seks år siden sist, men det er likevel bare ett år mer enn tiden som gikk mellom Man-Made og Shadows. Og formkurven, vel den er stadig stigende. Jeg elsket Shadows, og jeg kjenner at jeg kommer til å elske Here også. Låtene er likt fordelt mellom de tre herrene Norman Blake, Gerard Love og Raymond McGinley. Det er jo også de tre som er Teenage Fanclub. Tromme-stolen har som i flere andre band sett stadige utskiftninger, Francis Macdonald som besitter den nå har vært innom bandet i flere omganger og var også med helt i starten.

Norman Blake får æren av å starte ballet med den svært friske I'm In Love. En klassisk Fannies-låt, og som alltid med låtene til Blake så er den umiddelbar og medrivende. Harmoniene sitter som støpt og det er bare å lene seg tilbake og nyte. For det er nettopp sånn et godt album med Teenage Fanclub er. Det er ikke så mye nytt, men herregud så bra det er. Der Blake er umiddelbar, så er Gerard Love og Raymond McGinley mer søkende i sine låter. Love har de siste årene fått en egen sound som drives fremover av et stødig groove – låtene her er naturlige fortsettelser av hans nær perfekte soloalbum som Lightships for et par år tilbake. Bare hør på The First Sight så skjønner du hva jeg mener. McGinley har kanskje de enkleste låtene, men fader heller – det funker som fy.

Dette er rett og slett det som kalles å eldes med stil. På mange måter så kan du jo si at det er nettopp dette låtene på Here handler om. Livet og kjærligheten. «Live in the moment, you'll never know what tomorrow brings» som McGinley synger i «Live in the Moment». Det blir nok ingen Nobelpris i litteratur for disse tekstene, men altså – det er popmusikk det er snakk om her. Det enkle er ofte det mest effektive og ærlige. Dette er livsbejaende musikk fra en harmonisk og tilfreds gjeng som lager den musikken de liker aller best. Om du lurer på hvordan gitardreven popmusikk skal låte – look no further, fasiten finnes i låtene The Darkest Part of the Night og It's a Sign.