Cymbals Eat Guitars har holdt koken i nærmere ti år, men det var først for to år siden, da de slapp et av mine favorittalbum det året, at jeg virkelig fikk sperret øynene opp for de. Selv om Lose ikke var så utrolig innovativ, var det noe med den enkle og streite rocken som traff meg rett i hjertet.

Pretty Years er et steg videre fra det vi fikk høre på nevnte Lose. Formelen er mye av det samme, bare med litt ekstra kreativtet i miksen. Spesielt Wish, som var førstesingelen, viser hvordan de ikke gjentar seg selv. Her får du en salig blanding av jazz, den streite rocken og en ekstra dose synth på toppen. Det er kanskje ikke et steg frem, men i det minste et steg til siden.

Frontmann Joseph D'Agostino er blitt flink til å variere sin musikk. Du får servert flust av sjangere i løpet av platen. Beam er punk-låten på albumet, og et deilig friskt pust i bandets bibliotek. Rett etter kommer platens synthtunge ballade Mallwalking. Man kjeder seg aldri under Pretty Years.

Det hele avsluttes med den progressive Shrine. En herlig konklusjon på et album som viser at Cymbals Eat Guitars ikke bare lager enkel rock etter én formel. Om Lose var en inngangsnøkkel for mange, vil nok ingen gå ut døren etter å ha hørt på Pretty Years. New York-bandet er utvilsomt i sin beste periode hittil i karrieren.