Det er få som var på øya i 2015 og ikke trekker frem Susanne Sundførs opptreden, som en av sine bedre konsertopplevelser. Hun gjorde ære på festivalen da hun rundet den av til stående applaus. Nå ber hun det applauderende publikumet sette seg og lytte. Hun har noe å si.

På sitt femte og siste album Music For People In Trouble gjør Sundfør en helomvending. Hun sier adjø til det dansbare, og ønsker balladene velkommen. Hun har siden sist, reist rundt i verden for å virkelig oppleve den. Fra Nord-Korea, til Island, til Guatemala. Hun har reist for å besøke noen av verdens mest spesielle plasser, før de forandres for alltid som følge av politiske konflikter, eller miljøkatastrofer. “Jeg liker ikke bullshit, og jeg liker ikke late som. Jeg tror det merkes i låtene. Det viktigste for meg er at det er ærlig, og dette er et veldig ærlig album.”

Med kraftig røst og nylongitar bærer Sundførs stemme albumet nokså alene, uten øvrig hjelp fra tidligere hyppige brukte synther og trommemaskiner. Det pulserende og forvrengte, er erstattet med det nakne og sårbare. Og fra første sekund, senker Sundførs kraftige, men myke stemme, pulsen betydelig. Ganske umiddelbart viser hun oss at hun aldri var avhengig av den fyldige og elektroniske lydmuren hun er bedre kjent for. Hun klarer å fylle lydbildet helt på egenhånd.

Fra den nakne, til det lekne og jazzete, til det drømmende og undrende, viser Sundfør at hun makter å være både eksperimentell og variert, innenfor rammene hun selv har satt. Hun ville gå tilbake til musikken hun elsket først, forteller hun. Carole King, Carly Simon, Joni Mitchell og Cat Stevens. “Folk i bransjen sa, ‘Ikke gjør det’, noe som bare fikk meg til å ønske denne retningen enda sterkere. De kan promotere og selge musikk, men de må ikke blande seg i hva musikerne gjør. Det burde være opp til oss.”

Etter fjerde låt kommer en dyp og dissonant basstonerekke smygende. Det pulserer og jeg vekkes fra min behagelige dvale. Det leder opp til noe stort, og jeg mistenker at vi beveger oss tilbake mot gamle trakter. Snart kan det igjen ristes på hodet og synges med. Men tvert imot. Oppbyggingen brytes hardt og brutalt opp og en enkel mannsstemme, akkompagnert av total stillhet: ”Sometimes we have to grab it and do something with it.” Et øyeblikk med skuffelse inntreffer, for innerst inne vil jeg veldig gjerne høre den nye White Foxes. Men såret plastres ganske raskt, etter et par minutter med besynderlig prating og lydeffekter på tittelsporet.

På albumets beste låt The Golden Age er budskapet tydelig. Mannsstemmen vi gjenkjenner fra tidligere fortsetter: ”We Dream Of Stones Now”, før mørke treblåsere og lyse pianotoner, spiller som dempet av det tunge havet det ligger under. ”Suddenly, I wake from a dream” fortsetter Sundfør. I fri takt og akvatiske orkestertoner høres Sundfør ut som om hun skriver musikken til Disneys neste storfilm, men det rår liten tvil om at det er klimaendringene som her står i fokus. Snart vil alt være under vann, også musikken.



Albumet siste låt, Mountaineers runder av sterkt og tydelig. Det er fremdeles klimaproblematikken som står i fokus. Med noe som likner mongolsk strupesang, fortsetter Sundfør illustrasjonen om den uunngåelige undervannsverden vi snart vil befinne oss i. ”Neck deep in black water, swimming in the soil, of your wasted oil.” Hun konkluderer deretter med at vi, som mennesker, aldri vil lære. ”What we are, what we want, it will never change” gjentar hun. Budskapet står i spissen av det hele, men det musikalske er på ingen måte glemt. Dette er dessverre ikke et album som som passer til de fleste sinnstemninger, og det er definitivt ikke musikk man vil spille på fest. Men det er deilig å høre et album som er et helhetlig gjennomtenkt verk, med en tydelig rød tråd fra en artist som har noe å si.