Konsertplater har et litt frynsete rykte. Kiss sin Alive! fra 1975 ble en betydelig større suksess enn bandets to foregående studioalbum. Det skulle vise seg at albumet knapt var spilt inn foran et konsertpublikum, ifølge tidligere trommelaget Peter Criss var det kun hans tromming og vokal som var igjen fra live-opptakene. Resten var spilt inn i studio i etterkant. Bortsett fra lyden av publikum da. Guns N’ Roses trakk bløffen enda lenger med EPen Live ?!*@ Like a Suicide fra 1986. Dette var en ren studioinnspilling der lyden av publikum (stjålet fra et festivalopptakfra Texas på 1970-tallet) ble mikset inn.

De fleste liveplater tar ikke så lang omvei innom studioet før utgivelse. Hensikten med utgivelsene er å fange konsertstemningen, og å vise artistens eller bandets dyktighet uten studioets lydmanipulasjon. En god framførelse kan tilføre låtene spontanitet og energi. Men en konsert er vel så mye en fysisk og visuell opplevelse. Det visuelle er lett tilgjengelig via YouTube, gjerne dagen etter konserten. Den kroppslige opplevelsen er bare tilgjengelig i konsertsalen. Band og artister flest er mer på veien enn noensinne, muligheten for at favorittbandet spiller i Norge eller en kort (og billig) flyreise unna er nokså stor. Utviklingen i musikkbransjen har på mange måter gjort live-albumet til en anakronisme.

Ghost fra Sverige er like mye en fryd for øyet som for øret. Bandet er ledet av en zombie-pave med utstuderte geistlige bevegelser og en bevisst italiensk-engelsk aksent, for å understeke sitt opphav fra pavesetet Roma. Instrumentene trakteres av en gjeng i varierende kostymer fra kuttkledte munker til smådjeveler. Sammen leverer de melodisk metal etter ABBA-oppskrift.

Ceremony and Devotion er opptak av opptredener under fjorårets USA-turné. Jeg vet ikke hvor mye lyden har blitt fikset på i etterkant, men resultatet høres ganske bra ut. Stemmen til Papa Emeritius (som egentlig heter Tobias Forge) er kjent som litt tynn, men her er den både ren og kraftfull. Bandet spiller nesten prikkfritt. Plata er på tross av (eller kanskje på grunn av) dette litt kjedelig. Men det begynner bra. Square Hammer er skamløs pop i pave-zombiedrakt. From The Pinnacle to the Pit fra Meliora (2015) låter også fint fram til solopartiet mot slutten. Jeg så Ghost før de ga ut denne plata, og har sett for meg at nettopp denne gitarsoloen var svært publikumsvennlig (gjerne med en spotlight sentrert på gitaristen). Men det låter litt surt, noe som slett ikke er unikt for dette liveopptaket. Kanskje dette partiet er spesielt vanskelig å få til utenfor studiet. Fram til slutten av plata er det ikke så mye å utsette på bandets opptreden. Den store skuffelsen er Ritual fra debutplata Opus Eponymous (2010). Andre halvdel av refrenget, der vokalisten skal gå opp en oktav, holder han heller tonen, og gjør bandets kanskje største låt liten og tam. Papa Emerituis’ avslutningsmonolog, før siste låt Monstrance Clock, om kvinnens seksualitet, er pinlig, særlig for pripne akademikere som holder til på Sør-Vestlandet.

Det meste av tiltrekningskraften ved Ghost går tapt på veien mellom scenen og Ceremony and Devotion. Det er ikke lett å forstå hvorfor dette svært så iøynefallende bandet velger å gi ut en konsertplate. Ghost er godt liveband, de må sees og høres fra konsertsalen.