Den nordirske gruppa Ash har bak seg en pen rekke med gode powerpopklassikere. Låter som Shining Light, Oh Yeah og Burn Baby Burn vil nok mange nikke gjenkjennende til. Nå er Tim Wheeler og co ute med sitt nye album Islands. Den er den åttende i rekka av regulære studioalbum. Det første kom i 1994. Det er nok ikke like mye blest rundt Ash nå som det var på 90-tallet. Spørsmålet man må stille seg er om Ash fortjener å bli «gjenoppdaget» i 2018?

Det har stått skrevet at Ash har blitt påvirket av Weezer på den nye plata, og det høres faktisk på en del av låtene. I og med at Ash og Weezer turnerte sammen i 2017, er det kanskje ikke så rart at man hører en viss påvirkning. I tillegg har de orientert seg i det samme powerpop-/indie-landskapet.

Ash viser i små glimt at de fremdeles kan skrive catchy, melodiøse låter med tøffe gitarer i bunnen. I Buzzkill har de lagd en sommerlåt litt i Ramones-land som er ganske fengende. De fortsetter med å være sommerlige i Confessions in the Pool. Her syns jeg de tipper over til å bli litt vel søtladne. Noe av greia med de beste låtene til Ash, syns jeg er at det er fengende låter med sting i. Det syns jeg Confessions in the Pool mangler. Det samme syns jeg f.eks gjelder All That I Have Left.

Noen av tekstene handler om den vanskelige kjærligheten (igjen). Som i balladen I dont Need your Love og Did Your Love Burn Out?. I sistnevnte låt synger Tim litt bittert: Why'd you let me down, my girl? Why'd you let me down? Did I read you wrong?

Så til spørsmålet om Ash fortjener å bli «gjenoppdaget» i 2018. Svaret på det ligger nok nærmere "tja" enn "ja". Jeg syns ikke de skriver låter som er like fengende som på 90-tallet. Joda, det fins låter som er helt greit håndverk sånn som Annabel, Somersault , Buzzkill og Did Your Love Burn Out?, men helheten blir litt som å tilbringe en grå dag på havet uten å få særlig mange fisk.

Jeg vil heller anbefale lytterne å gå tilbake til de tidlige albumene til Ash, det er mer gull å finne der. Islands blir liggende som en øy litt for seg selv langt ute i havet. Hvis dere er skuffet eller uenige i undertegnedes vurdering av albumet kan dere jo trøste dere med åpningslinjen til Tim Wheeler:
No such thing as a true story.