The Loch Ness Mouse
The Loch Ness Mouse II
Pen og elegant popmusikk som er for stillestående
The Loch Ness Mouse ble startet av noen tenåringer i 1992. Da spilte de indiepop som ble utgitt på hippe Perfect Pop Records. Etter fem album sluttet den ene av brødrene Åleskjær, gitarist Jørn, og en ny bestetning spilte inn det flotte albumet The Loch Ness Mouse fra 2016. Det ga dem et gjennombrudd i Japan.
De samme seks har lagd oppfølgeren The Loch Ness Mouse II, som etter min mening mangler de helt store melodiene. Det blir for pent og pyntelig, uten nerve eller variasjon. Musikken er helt klart inspirert av Steely Dan og Prefab Sprout, men The Loch Ness Mouse greier dessverre ikke å skape noe spennende ut av denne sounden.
Låtene er skrevet av Ole Johannes Åleskjær, men bror Jørn er medkomponist på nesten alle. Ole Johannes deler vokalen med Christina Høgetveit, som har en vakker, men pregløs stemme. Albumet begynner imidlertid med de to beste låtene: The Tea House (Teehaus im Englishen Garten) og Dee C. Lee, som er oppkalt etter Paul Wellers ekskone og medvokalist i The Style Council. Men sangen handler ikke om henne, og den lekre melodien byr på blåsere og en herlig bass-solo.
Ellers kjeder jeg meg stort sett gjennom plata. Side 1 avsluttes med et haiku-dikt, Simple Song for a Suzuki, akkompagnert av gitarklimpring. Rhodri Marsden (eks Scritti Politti) spiller gitar på coverlåta By Piccadilly Station I Sat Down And Wept, som Tracey Thorn fra Everything But The Girl spilte inn på sitt soloalbum i 2007. Ellers hylles Curt og Roland fra Tears For Fears (og ikke de svenske bedehusrockerne Curt & Roland!) på Curt & Roland.
Et lyspunkt er den fengende, Prefab Sprout-aktige Unwarranted (som de har spilt inn før, i 2009). Den fenger på et album som grenser til kjedelig. Det er ingenting å si på utførelsen. Men jeg syns at The Loch Ness Mouse skuffer her.
De samme seks har lagd oppfølgeren The Loch Ness Mouse II, som etter min mening mangler de helt store melodiene. Det blir for pent og pyntelig, uten nerve eller variasjon. Musikken er helt klart inspirert av Steely Dan og Prefab Sprout, men The Loch Ness Mouse greier dessverre ikke å skape noe spennende ut av denne sounden.
Låtene er skrevet av Ole Johannes Åleskjær, men bror Jørn er medkomponist på nesten alle. Ole Johannes deler vokalen med Christina Høgetveit, som har en vakker, men pregløs stemme. Albumet begynner imidlertid med de to beste låtene: The Tea House (Teehaus im Englishen Garten) og Dee C. Lee, som er oppkalt etter Paul Wellers ekskone og medvokalist i The Style Council. Men sangen handler ikke om henne, og den lekre melodien byr på blåsere og en herlig bass-solo.
Ellers kjeder jeg meg stort sett gjennom plata. Side 1 avsluttes med et haiku-dikt, Simple Song for a Suzuki, akkompagnert av gitarklimpring. Rhodri Marsden (eks Scritti Politti) spiller gitar på coverlåta By Piccadilly Station I Sat Down And Wept, som Tracey Thorn fra Everything But The Girl spilte inn på sitt soloalbum i 2007. Ellers hylles Curt og Roland fra Tears For Fears (og ikke de svenske bedehusrockerne Curt & Roland!) på Curt & Roland.
Et lyspunkt er den fengende, Prefab Sprout-aktige Unwarranted (som de har spilt inn før, i 2009). Den fenger på et album som grenser til kjedelig. Det er ingenting å si på utførelsen. Men jeg syns at The Loch Ness Mouse skuffer her.
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>