No er det over 7 år sidan Kristiansandsbandet ga ut sitt førre album, The Accoustic Verses. Eg skal innrømme at eg ikkje har sakna dei nemneverdig sidan dei ga ut det fabelaktige Light of Day, Day of Darkness i 2001. Det var likevel med spenning eg ga meg ut på fyrste lytting av dette nye Leaves of Yesteryear. Eg hadde fått med meg nokre rykter om at dei hadde returnert til ein stad i nærleiken av røtene sine. Det kunne jo bli veldig bra!

Umiddelbart kjenner eg at dette kan eg like. Det har ein aura av metal av den gamle skulen over seg. Eg blir leia til litt ulike band og album som referansar. Music from the Elder av Kiss dukka ganske fort opp. Elles har det parti som kan minne om Tool, litt Leprosy innimellom. Og ikkje minst har det eit snev av det gamle Green Carnation eg likte so godt. Det er mørkt og stemningsfullt, med ein akkurat passe stor porsjon svulstighet. Produksjonen er god og eg likar veldig godt lyden av albumet. Spesielt synes eg gitarane har fått ein meget god plass der dei høyrest godt, utan å ta for mykje av resten av plassen. Og ikkje minst har tangentane kome veldig heldig ut av det. Eg er ikkje den aller største tilhengaren av tangentar i metal, men i dette høvet fungerer det veldig bra.

Leaves of Yesteryear klarer å skape gode atmosfærer og mykje musikalitet, og samtidig med eit mørke over det heile som er strålande. Der dei tidlegare kanskje brukte vel mykje pedalar og distortion på riffa, er det heile minst like mørkt utan dei same effektane. I tillegg klarer dei å skape eit reinare uttrykk ved eminent tangentarbeid av Kenneth Silden, mørk vokal og rytmer som bølgjer godt fram og tilbake. Og måten dei klarer å kombinere fjørlett synth med feite gitarriff, er til å bli glad av. På opningslåta Leaves of Yesteryear kjem i tillegg vokalen til Kjetil Nordhus til sin rett. Stemma hans famnar over både sinne og ro på ein meisterleg måte.

Leaves of Yesteryear tek opp i seg atmosfæra frå tidlegare album, og spesielt Light of Day, Day of Darkness, men let likevel musikken få utvikle seg vidare derfrå. Det er nyinnspelinga av My Dark Reflections of Life and Death frå debutalbumet deira kanskje det beste dømet på. Elles avsluttar dei med ein cover av Black Sabbath sin Solitude. Uheldigvis for Green Carnation har Ulver gjort ein versjon av same låt på Shadows of the Sun. Den er hakket kvassare, og dei har i tillegg ein vokalist med ei heilt anna stemmeprakt, og Nordhus når diverre ikkje heilt opp her.

Albumet er meget godt, og eit av det mørkaste Green Carnation har gjett ut so langt. Leaves of Yesteryear fortenar mange gjennomlyttingar. Det har so mange ulike nyansar og parti som veks på meg kvar gong eg køyrer gjennom det. Og det blir berre betre og betre. Når det er sagt, har det samtidig noko som umiddelbart fenger. Dette er eit album eg kjem til å kose meg med vidare i år!