Åtte år etter hennes forrige album, Live with Bodø Rhythm Group feat. Bodø Sinfonietta, kommer enda ei liveplate: Unni synger Wilhelmsen, som ble innspilt i Ibsenhuset i Skien i fjor.

Anledningen er hennes 25-årsjubileum som plateartist og 50-årsdag i år. Men mens forrige liveplate var preget av strykere, rytmer og store arrangementer, er denne lavmælt og har bare to musikere, i tillegg til Wilhelmsen selv på gitar og piano: Ronny Yttrehus (gitar) og Reidar Frugård Opdal (keyboards). Det er altså ikke trommer eller bass på albumet.

Albumet er utgitt fysisk på vinyl, men denne inneholder bare 9 av de 14 låtene som albumet utgjør på strømming. Dermed blir platekjøperne snytt for fem gode låter. Dette kunne man ha løst ved å legge ved hele albumet på cd. Coveret er forseggjort, og i tekstvedlegget (som har drøssevis av bilder) er det steds- og tidsangivelse for hvor flere av låtene ble skrevet.

Musikalsk sett er albumet et nytelse å høre på, om enn noe liktlydende og stillestående. Wilhelmsen synger låter fra hele karrieren, inkludert hitene Won't go near you again og Anything 'bout June, som henholdsvis er hentet fra debutalbumet (1996) og oppfølgeren (1997). Debuten To whom it may concern kommer forresten ut i en vinylutgave i høst.

Wilhelmsen har sunget på engelsk på alle album unntatt ett. Men totalt er det hele seks norskspråklige låter her. Den ene har hun ikke utgitt i studioutgave ennå: Dusjteksten, som er funky og spennende arrangert. Og Siste reis, som opprinnelig ble skrevet av Henning Kvitnes og utgitt i 2007, har fått delvis ny tekst av Wilhelmsen, der hun nevner sin alder, 49 år. Dette var i forbindelse med "Hver gang vi møtes", da begge medvirket for seks år siden.



Hun er kjent for å være humørfylt og vittig på scenen og å fortelle om låtene hun synger. Det savner jeg på Unni synger Wilhelmsen. Prat om låtene får vi håpe det blir på høstens lange turné.