Eg må nok innrømme at det sit lengre og lengre inne og finne noko nytt som fenger. Eller; det er ein god del som fenger, men det er so lite som diverre set seg. Kanskje det er alderen som gjer at det blir lettare og lettare og dvele ved dei gamle heltane. I tillegg trur eg det ligg ein del i at eg ikkje ser at det blir gjett ut noko nytt som tilfører noko særleg. Det er lite nyskaping i musikken. Iallfall i dei sjangrane eg er mest bevandra. Det gjer at eg merkar at eg breiddar meg litt meir, og har faktisk tatt meg i å lytte til både Thelonious Monk og Steve Reich i løpet av det siste halve året. Det er vel slik at god musikk er god musikk, uavhengig av sjanger.

No var det ikkje min relasjon til musikk eg skulle skrive om. Her om dagen fekk eg ein e-post frå eit plateselskap. Dei sendte meg lenke til eit band dei meinte eg burde sjekke ut nærare. Det var eit band eg aldri hadde høyrt om. Og frå eit plateselskap eg ikkje hadde noko inntrykk av hadde noko for meg. So eg var vel mildt sagt skeptisk. Likevel trykte eg meg vidare inn på lenka. Det er visst viktig å gå utanfor komfortsona si …

Kanaan er eit 100 prosent ubeskrive blad for meg. Det hjelp lite at presseskrivet namedroppar litt ymist: «Kanaan består av medlemmer fra et eklektisk utvalg av band, som blant andre Mall Girl, Daufødt, JUNO, Vegard & Ivar Band og Blodkvalt». Framleis heilt i mørkret her. Og når same presseskriv lovar at «Power-trioen Kanaan har begått et mesterverk av psykedelisk, jazz- og stoner-influert instrumental rock», so skal ein sjølvsagt ta det med ei klype salt. Det hadde jo vore dumt om plateselskapet IKKJE likte dette.

Etter ein litt usikker start med Prelude, var eg framleis skeptisk. Men når Return to the Tundrasphere dundrar i gang, er eg solgt. Dette er tøft! Seig, skitten gitar med eit drivande komp gjer meg umiddelbar fot! Dette er 8:41 med nedpå og seig stoner. Det minner meg om eit anna band eg har høyrt, men er ikkje heilt kar for å finne ut kven. Kanskje ei slags blanding av Golden Core og Haeve Blood and Die. Ikkje so viktig, for dette er tøft. Seinare, på låta Crash, nikkar dei faktisk bort i Sunn 0))), spesielt lydmessig.

I tillegg til dei allereie nemnde låtane, vil eg trekke fram den nesten 12 minutt lange Mudbound. Den er rett og slett drittøff! Eg likar alt med denne. Oppbygginga, dynamikken, riffa, trommene. Alt! I tillegg håpar eg at tittelen «Mudbound» referer til å «return to the mud» og Joe Abercrombie sitt univers. Eg håpar so mykje at det stemmer at eg ikkje vil sjekke det …

Earthbound er eit drivande godt album. Eg likar nesten heile. Mirage er kjedeleg og kunne godt vore utelata for min del. Og det det tok nesten ei heil gjennomlying før eg forsto at den er instrumental. Men det funkar so godt at eg ikkje la merke til at det ikkje var nokon vokal der. Snedig gjort! Dette albumet er verdt å bruke litt tid på!

Earthbound er ute 12. november.