Seks år etter forrige album og 32 år etter debuten er Dog Age tilbake i kjent neopsykedelisk stil. De var sammen med The Tables og Sister Rain landets ledende i denne stilen på 90-tallet.

Med Thomas Widerberg tilbake på keyboards begynner vi å nærme oss originalbesetningen, der også vokalistene Jørn Smedslund og Harald Beckstrøm var med, sammen med gitarist Jon Anders Strand. Haralds bror Lars Beckstrøm har vært med i mange år nå, likeså hans tidligere deLillos-kollega Øystein Jevanord på trommer.

Widerberg er hovedprodusent og lydtekniker på Like Some Bacon in the Night, som starter med den seige The Pelican's Wife, som stilmessig kunne passet inn på XTCs popsike-perle Skylarking. Like fengende, og med elektrisk sitar som bonus, er This Society.



Mens disse låtene er erketypisk Dog Age, skiller A Poison Tree seg kraftig ut. Teksta er et dikt fra 1794 av William Blake (som også Finn Coren har tonesatt) og melodien starter som en middelalderballade, før bandet kommer inn. Dette er "folk" på sitt beste, slett ikke ulikt det Haakon Ellingsen har drevet med.

Også side B av lp-en har en rekke gode låter. Det fargerike coveret har forresten et klistremerke med den ironiske teksta "black vinyl" (liksom for å hovere med farget vinyl). Entering er en solid rocker med London Calling-aktige gitarer, mens balladen Flutter By pøser på med psykedeliske klisjeer.

Inertia er eneste coverlåt og første gang utgitt med amerikanske Cerebral Corps i 1992. Den er fengende og meget 60-tallspreget, noe vi også kan si om Lars Beckstrøms Song for the Breeze, der vi får mye mellotron og et uimotståelig refreng. Jeg digger også den enkle avslutningslåta The Same Song, der koringen er like uskyldig som Herman's Hermits' og outroen har lånt en del fra The Beatles.

Dog Age har med Like Some Bacon in the Night lagd et album som er bedre enn de to forrige. Her er heldigvis musikken streit psykedelisk pop og ikke utflippa og svevende.