
Monne
Jungle of Emotions
Spennende popalbum med to forskjellige sider
Monne Stang Møller fra Halden imponerte meg på albumdebuten Digging in my Soul fra 2018. Der sang hun sin særegne form for folk, pop og new age. Også oppfølgeren Jungle of Emotions er produsert av haldenser og supergitarist Geir Sundstøl, og igjen spiller selveste Erland Dahlen trommer. Til sammen spiller de 27 strenge- og perkusjonsinstrumenter.
Albumet starter med den suggererende poplåta Wonderful Human, som har strengemagi og nydelig melodi. De neste fire låtene på side A (i det eksklusive opplaget på 100 eks) er mer eksperimentelle og byr på eksotisk perkusjon, men uten å miste den gode melodi. Kate Bush og Björk er referanser til disse.
Side B, derimot, inneholder pur popmusikk. Både Old Friend og Otter & The Fox er så fengende at de bør ha radiohitpotensial. På begge spiller Dahlen sag og Sundstøl steelgitar.
Wall of Mine og Shooting Star er vakre ballader. Sistnevnte er min favorittsang på Jungle of Emotions, som er enda bedre enn debuten. Lydbildet med 80-tallsklanger à la Talk Talk kler den godt.
Jeg vil også trekke fram Monnes unike stemme. Den er meget variert og kan egentlig ikke sammenlignes med noen andres. I tillegg skriver hun besnærende melodier og tekster med en kvalitet som ligger over gjennomsnittet i popmusikken.
Albumet starter med den suggererende poplåta Wonderful Human, som har strengemagi og nydelig melodi. De neste fire låtene på side A (i det eksklusive opplaget på 100 eks) er mer eksperimentelle og byr på eksotisk perkusjon, men uten å miste den gode melodi. Kate Bush og Björk er referanser til disse.
Side B, derimot, inneholder pur popmusikk. Både Old Friend og Otter & The Fox er så fengende at de bør ha radiohitpotensial. På begge spiller Dahlen sag og Sundstøl steelgitar.
Wall of Mine og Shooting Star er vakre ballader. Sistnevnte er min favorittsang på Jungle of Emotions, som er enda bedre enn debuten. Lydbildet med 80-tallsklanger à la Talk Talk kler den godt.
Jeg vil også trekke fram Monnes unike stemme. Den er meget variert og kan egentlig ikke sammenlignes med noen andres. I tillegg skriver hun besnærende melodier og tekster med en kvalitet som ligger over gjennomsnittet i popmusikken.
FLERE ANMELDELSER
Sigrid - How to Let Go
Den sunnmørske popartisten viser at det andre albumet ikke behøver å være vanskelig likevel. >>
Erlend Ropstad - Gleden & Sorgen
Erlend Ropstad leverer varene igjen, selv om Gleden & Sorgen ikke når helt opp til de forrige utgivelsene >>
Wet Leg - Wet Leg
Wet Leg lager leken indie for de som elsker indie, og som også kan konvertere skeptikerne. >>
Tears for Fears - The Tipping Point
Ikke mye pastell og 80-talls-vibber igjen, men desto mer substans. >>