To år etter solodebuten med Cross My Heart er Asgeir Eide-Olsen (57) tilbake med enda et godt album. Denne gang er musikken mer preget av roots enn jazz og pop. Stemmen minner meg fortsatt om Robbie Robertsons nesten hviskende sangstil.

My Dear er innspilt i Polen og hjembyen Bergen, med dyktige musikere fra to land. Denne anmeldelsen er basert på vinylutgaven, der coveret og låtrekkefølgen er annerledes enn på den man kan strømme. Coveret er inspirert av fortellingen om da blueslegenden Robert Johnson møtte Djevelen ved et veikryss. Dette synger han om på avslutningslåta The Devil's Deal - en elegant, smektende sang der Jarle Solheim briljerer på spansk/klassisk gitar.

Side A starter med tittelkuttet - en jazzflørt og klarinett à la det Sting drev med på An Englishman in New York. Neste låt forbigår jeg i stillhet. Men fra og med Don't Even Try begynner albumet å bli bra. Jeg digger Thomas Schønbergs gitarvreng og harmonivokalen til Inger Lise Drabløs (som sang enda mer på debutplata).

One More Letter går i vuggende reggaetakt og har en vakker trompetsolo spilt med sordin. Walk Away har mektige strykere og en himmelsk, ordløs vokalsolo ved pur unge Helene Mork. Hun synger også flott på Anchored, som er en sterk ballade om selvmordstanker, krydret med sopransax.

Aller best er balladen The One I Lost, som er en duett med Marianne Creegan. Den slekter på fransk chansonmusikk og har et herlig refreng. Minner meg også litt om Cave/Minogues Where The Wild Roses Grow.

Den lystige, rocka sommerlåta Praise The Summer byr på blåsere, mens Amund Maarud gjester på gitar på den klisjéfylte rootslåta No Breakfast Song.

I coverutbretten skriver Eide Olsen noen ord om hver låt, noe som gjør plata enda mer personlig. Med My Dear har bergenseren lagd enda et godt album med stor spennvidde.