The Northern Belle skuffer meg litt på fjerdealbumet Bats in the Attic. Det som er bra er veldig bra, men de fleste balladene fenger ikke. Oslobandet var bedre på forgjengerne Blinding Blue Neon (2018) og We Wither, We Bloom (2020), etter min mening.

Men de tre første låtene er av høy kvalitet: Astral Plane er en oppvisning i Stine Andreassens stemmeprakt og gir meg gåsehud. Den er best av balladene på plata og handler visst om den amerikanske singer-songwriteren Judee Sill. Hennes album fra 1972 og 1973 er essensielle.

Stine har skrevet alle låtene alene unntatt Treat Yourself Better, der Thea Glenton Raknes (Thea & The Wild) er medkomponist. Her får vi 80-tallssound, særlig på synthen og den funky bassen, og en elegant, medrivende melodi i Fleetwood Mac-stil.

Førstesinglen Merchant Navy Hotel er albumets høydepunkt. Den er en av flere låter som er inspirert av mange hundre brev som Stines bestefar skrev til sin kone på 60-tallet mens han som sjømann bodde på hotell i Middlesbrough i England. Dette er fengende popmusikk, influert av Fleetwood Mac.



Men jeg får ikke taket på Higher Power og Stargazer. Dette er vakre, men anonyme ballader. Johanne Flottorps felespill gir dem imidlertid et lite løft.

Fresh Dew Drippin' er platas mest rocka låt. De seks musikerne får briljere, refrenget er topp, og jeg digger bass- og feleriffene og avslutningen med den rå elgitarsoloen. Our Own Frequency er en god ballade med flotte vokalharmonier og magisk steelgitar ved Bjørnar Ekse Brandseth.

Av de fire siste låtene på plata liker jeg egentlig bare Hell & Back, som har tøft basskomp og er strålende poprock med meget bra tekst.

Akkurat tekstene er gode på hele Bats in the Attic, men det skorter en del på melodiene. Dessverre, for The Northern Belle er noe av det beste innen norsk americana og et godt liveband. La oss håpe deres konserter i april kan løfte platas mest anonyme sanger.