Sheer Mag er tilbake med sitt første album på snaut fem år. Jeg skal innrømme at bandet hadde gått litt i glemmeboka hos meg, men første albumet Compilation, som jo strengt tatt er et samlealbum med bandets første EP-er og ikke et ordinært album, sto veldig høyt i kurs i lange tider. Heldigvis hadde ikke streamingtjenestenes algoritmer glemt at jeg på en tid spilte dette bandet på repeat, og når singelen “Moonstruck” dukket opp tidligere i år ble forventningene til årets Playing Favorites skrudd kraftig opp. I et intervju i forkant av albumets utgivelse luftet vokalist Tina Halladay sin frustrasjon over at stadig færre band lager “Straight-up-rock-bangers” nå om dagen, og følgelig måtte Sheer Mag ta ansvar og gjøre noe med nettopp det.

Om de lykkes? Til de grader.

Soundet er fremdeles umiskjennelig Sheer Mag med utallige referanser til 70-talls storheter som Thin Lizzy og Queen (spesielt i gitarsounden en del steder), men med en litt udefinerbar VHS-notalgisk kvalitet som gir det hele en ganske klar eim av 80-tall. Best illustrert på “Mechanical Garden” hvor lyden pitches et ørlite grann for maksimal varm/sliten-kassett effekt. Eventuelle yngre lesere må ha meg unnskyldt. I tillegg til åpenbare referanser til 70-tallets rockehelter er det også kraftige nikk til både disco og funk fra samme tiår.



Det er mange låter som fortjener å løftes frem, og spesielt første halvdel av albumet lukter det svidd av. Jeg kommer likevel ikke utenom allerede nevnte “Moonstruck” som høres ut som om Jackson Five overlede til godt utpå 80-tallet, skrudde til gitaren et par knepp og fikk oppdrag å skrive soundtrack til actiontegneserier. Ducktales for å være nøyaktig. “All Lined Up” med et fjasete Wings-aktig riff må også trekkes frem.

I mine ører er det to spesielt ting som skiller Sheer Mag fra mengden. Det mest åpenbare er selvfølgelig vokalist Halladay som synger hur bra som helst, og som redder en låt som “I Gotta Go” fra å gå seg fullstendig fast i et uutholdelig boogie-woogie landskap med sin kraftige og særegne stemme. I tillegg er det de relativt enkle og kompakte, men ekstremt fengende gitarriffene og melodiene som er strødd rundt over hele albumet.

Albumet mister bittelitt momentum på andre halvdel, selv om det er absolutt mye bra å finne her og. Totalen er uansett tett på uimotståelig og Sheer Mag har helt klart lyktes med sitt mål om å skrive “Straight-up-rock-bangers”.