Amyl and The Sniffers
Cartoon Darkness
Punk, pop, pupp og pikk i skjønn forening. Me like.
You´re a dumb cunt.
You´re an asshole.
Vokalist Amy Taylor sender illsinte, verbale spyttklyser rett i trynet på meg fra første tekstlinje på tredjealbumet til Amyl and The Sniffers, Cartoon Darkness.
Temmelig nøyaktig 34 minutter seinere snur jeg plata, og senker stifta forsiktig ned på første rille på første låt igjen. Svett i øra. Rød i kinna. Klar for mer.
Første låt ut, Jerkin´ er et realt ballespark til alle som måtte være lure på om Amyl and The Sniffers har prostituert seg musikalsk etter å ha brukt deler av sommeren på å turnere med Foo Fighters. Det er umiskjennelig Sniffers: rett i trynet punk-perfeksjon både musikalsk og ikke minst tekstmessig.
Det er også dette som er de virkelig styrkene som den australske kvartetten har løftet til et nytt nivå på Cartoon Darkness: Småpolert og energisk punkrock med saftige, ofte samfunnskritiske tekster – uten at det bikker over og blir for seriøst.
Her er det plenty av både snerr og snert.
Og jammen er det ikke plass til smårosa jenteromstekster også. I Tiny Bikini får vi intet mindre enn en hyllest til bikinien (!). Hvorfor ikke, når store deler av albumet ellers tar for seg klimakriser, krig, KI og sosiale medier? Når samfunnskritikken attpåtil presenteres med Amy Taylors akkurat passe kvasse penn, så treffer det en algoritme-mett anmelder rett hjertet.
Cartoon Darkness som helhetlig lytteopplevelse er bortimot perfekt. De aller fleste av de 12 låtene er skåret over samme lest som åpningslåta Jerkin´. Det er jævla tøft. Det er småsint. Det er rett på sak på alle måter – akkurat som på de to foregående albumene.
Men det er også mer raffinert enn tidligere – uten at det mister råskapen fra de to foregående albumene.
Det er mer melodi. Det er mer substans.
Produsent Nick Launay har gjort en suveren jobb. Og lydmessig sitter det langt bedre enn tidligere. Mulig de mest ihuga punkerne blant fansen ikke er spesielt happy over det sistnevnte, men jeg synes det åpne lydbildet bidrar til å løfte både musikken og tekstene. Og det fortjener virkelig Amyl and The Sniffers.
Det er ingen direkte dårlige låter på Cartoon Darkness, men reint subjektivt synes jeg at Baling On Me og U Should Not Be Doing That er noe malplasserte sammen som låt nummer åtte og ni.
Førstnevnte er helt klart den låta som skiller seg mest ut i forhold til alt jeg har hørt fra bandet før. Knallfin melodi som kunne funka for seg sjøl, men når den er etterfulgt av midtempo-låta U Should Not Be Doing That, blir det dessverre et litt for langt pusterom for meg. Det høres kanskje rart ut når albumet klokker inn på bortimot perfekte 34 minutter, men det hadde vært artig å høre en oppstramma variant der sistnevnte låt hadde vært kutta – eventuelt plassert annerledes.
Om du mot formodning ikke har tid til å lytte deg gjennom hele plata med en gang, så er dette favorittene mine: Jerkin´ (så heftig som det går an å få det), Chewing Gum (perfekt fortsettelse etter førstelåta), Big Dreams (fiiiin progresjon), Do It Do It (nydelig variasjon, og med en ørliten dash BeatleFoo-curry).
Albumet er spilt inn i Dave Grohls´ Studio 606. Jeg hører små hint til både Nirvana og Foo Fighters i enkelte deler av et par, tre låter. Tilfeldig? Døm sjøl.
Og, ja: du lurer kanskje på hvorfor en traust gudbrandsdøl er så direkte i innledningen av anmeldelsen? Vel: les og lytt til tekstene, gløtt på albumcoveret, og sjekk ut den usensurerte musikkvideoen til åpningssporet.
Den sensurerte versjonen ser du her. Nyt i vei, you dumb cunt!
You´re an asshole.
Vokalist Amy Taylor sender illsinte, verbale spyttklyser rett i trynet på meg fra første tekstlinje på tredjealbumet til Amyl and The Sniffers, Cartoon Darkness.
Temmelig nøyaktig 34 minutter seinere snur jeg plata, og senker stifta forsiktig ned på første rille på første låt igjen. Svett i øra. Rød i kinna. Klar for mer.
Første låt ut, Jerkin´ er et realt ballespark til alle som måtte være lure på om Amyl and The Sniffers har prostituert seg musikalsk etter å ha brukt deler av sommeren på å turnere med Foo Fighters. Det er umiskjennelig Sniffers: rett i trynet punk-perfeksjon både musikalsk og ikke minst tekstmessig.
Det er også dette som er de virkelig styrkene som den australske kvartetten har løftet til et nytt nivå på Cartoon Darkness: Småpolert og energisk punkrock med saftige, ofte samfunnskritiske tekster – uten at det bikker over og blir for seriøst.
Her er det plenty av både snerr og snert.
Og jammen er det ikke plass til smårosa jenteromstekster også. I Tiny Bikini får vi intet mindre enn en hyllest til bikinien (!). Hvorfor ikke, når store deler av albumet ellers tar for seg klimakriser, krig, KI og sosiale medier? Når samfunnskritikken attpåtil presenteres med Amy Taylors akkurat passe kvasse penn, så treffer det en algoritme-mett anmelder rett hjertet.
Cartoon Darkness som helhetlig lytteopplevelse er bortimot perfekt. De aller fleste av de 12 låtene er skåret over samme lest som åpningslåta Jerkin´. Det er jævla tøft. Det er småsint. Det er rett på sak på alle måter – akkurat som på de to foregående albumene.
Men det er også mer raffinert enn tidligere – uten at det mister råskapen fra de to foregående albumene.
Det er mer melodi. Det er mer substans.
Produsent Nick Launay har gjort en suveren jobb. Og lydmessig sitter det langt bedre enn tidligere. Mulig de mest ihuga punkerne blant fansen ikke er spesielt happy over det sistnevnte, men jeg synes det åpne lydbildet bidrar til å løfte både musikken og tekstene. Og det fortjener virkelig Amyl and The Sniffers.
Det er ingen direkte dårlige låter på Cartoon Darkness, men reint subjektivt synes jeg at Baling On Me og U Should Not Be Doing That er noe malplasserte sammen som låt nummer åtte og ni.
Førstnevnte er helt klart den låta som skiller seg mest ut i forhold til alt jeg har hørt fra bandet før. Knallfin melodi som kunne funka for seg sjøl, men når den er etterfulgt av midtempo-låta U Should Not Be Doing That, blir det dessverre et litt for langt pusterom for meg. Det høres kanskje rart ut når albumet klokker inn på bortimot perfekte 34 minutter, men det hadde vært artig å høre en oppstramma variant der sistnevnte låt hadde vært kutta – eventuelt plassert annerledes.
Om du mot formodning ikke har tid til å lytte deg gjennom hele plata med en gang, så er dette favorittene mine: Jerkin´ (så heftig som det går an å få det), Chewing Gum (perfekt fortsettelse etter førstelåta), Big Dreams (fiiiin progresjon), Do It Do It (nydelig variasjon, og med en ørliten dash BeatleFoo-curry).
Albumet er spilt inn i Dave Grohls´ Studio 606. Jeg hører små hint til både Nirvana og Foo Fighters i enkelte deler av et par, tre låter. Tilfeldig? Døm sjøl.
Og, ja: du lurer kanskje på hvorfor en traust gudbrandsdøl er så direkte i innledningen av anmeldelsen? Vel: les og lytt til tekstene, gløtt på albumcoveret, og sjekk ut den usensurerte musikkvideoen til åpningssporet.
Den sensurerte versjonen ser du her. Nyt i vei, you dumb cunt!
FLERE ANMELDELSER
Levi Henriksen & Babylon Badlands - Aldri var november så lys
Tidenes første livealbum fra Kongsvinger >>
Ulver - Liminal Animals
Ulver leverer framleis musikk på sin måte og med høg kvalitet på Liminal Animals >>
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>