Yndling har, siden debuten i 2021, ennå ikke gitt ut en svak låt, etter denne anmeldelsers "objektive" og subjektive vurdering. Utgivelsene har likevel variert litt, fordi jeg synes hun og medprodusent Adrian E. Sandberg har vinglet litt for mye.

En artist må selvsagt fortløpende utvikle det musikalske uttrykket sitt, men etter min mening bør ett lydbilde få et lite feste før man introduserer et nytt. Jeg har dessuten ønsket meg mer fylde i lydbildet hennes.

Yndling beskriver i dag musikken sin som "shoegazey dreampop". Hun sammenlikner, med god grunn, sin siste singel med shoegazens stamfar My Bloody Valentine.

Drømmepop har Yndling helt klart framført fra dag en, men de tidligere utgivelsene hennes har vært ispedd mye mer 80- og 90-talls pop og soul enn shoegaze. Beskrivelsen hennes er imidlertid fullstendig og presist dekkende for årets to (første) singler:

Nå gjør gitaristen mer enn å glane på "skoene" sine, men tråkker med dem (på effektpedalene), og trommisen og bassisten har fått større spillerom. Det har gitt produksjonen en større fylde, og mars-singelen "As Fast as I Can" er mer shoegaze enn drømmepop.

"Februar"-singelen hennes er farlig nær Cocteau Twins, men der Elizabeth Fraser var avantgarde, er Yndling rent drømmende. Singlene er så godt mikset at utvidelsen i lydbildet ikke tilslører den særegne vokalsignaturen hennes. Den høres faktisk nærmere ut enn tidligere.

På tekstsiden er den nyeste singelen et "svar" på den nest nyeste. Den første beskriver ubalanse i et forhold, og den siste om utfordringene ved å komme seg videre.

Yndling har toppet seg selv i år, mye takket være en produksjon som kler sangene hennes svært godt. Album kommer senere i år, og avventes med høy forventning! Noen må, med stort hell, ha hvisket henne noe smart i øret om produsering.