Et av årets mest etterlengtede album tilknyttet den alternative scenen ble endelig sluppet 9. mai 2025. Etter braksuksessen Take Me Back To Eden fra 2023, som ble populær både på TikTok og blant Youtube-reactors, er maskekledde Sleep Token tilbake, med en voksen dose forventningspress på sine skuldre. Sleep Token er en sjangercocktail av dimensjoner, hvor man kan få metal, trap, rap-tendenser, myke falsetter og pop servert i en og samme låt.
Derfor går fansen inn mot et nytt album med forskjellige forventninger. Noen vil alltid tørste etter harde, skitne gitar-breakdowns som smeller i sjelen, mens andre er på jakt etter rytme-lekenhet over trapbeats.

Even In Arcadia åpner med et verk på i underkant av åtte minutter som tar med seg det aller meste av det man kan forvente av Sleep Token. Låta «Look To Windward» starter med en tydelig synth loop, noe som viser seg å være et gjennomgående element i flere av låtene gjennom hele albumet. Med linja «Will you halt this eclipse in me?» bygges det stemningsfullt opp i 3 minutter, før spenninga utløses i form av dundrende gitarer og et sjelevrengende skrik. Oppbygginga her kunne gjerne vart i to minutter ekstra, for detaljene som legges til i lydbildet opp mot det avløsende gitarpartiet er nydelige. Deilig ambience legges over gitarene, før det igjen blir stille og låta endrer karakter. Vi går over til 4/4, trapbeats og vokal som fokuserer mer på rytme enn på melodi. Det er disse delene av Sleep Token mange elsker å hate, og selv om det ikke er trap-partiene jeg personlig er mest fan av, så gir det en god variasjon i låtstrukturen. Vi går videre til en slags refrengbit med falsetter og tyngre gitar, før rytmen igjen endres til 6/8 og vi er tilbake til temaet fra det første partiet. Låta avsluttes tungt og albumet er offisielt i gang etter en forbilledlig albumåpner.



«Emergence» ble gitt ut som førstesingel i mars og ga lovnader om et mykere Sleep Token enn tidligere. Selv om låta fortsatt er krydret med tyngre gitar og rap-tilnærmet vokal, så finnes det partier som ikke skygger unna mer lavmælt melankoli. «So come on, come on, out from underneath, who you were» synger Vessel følsomt og pilker borti emosjoner hos lytteren. Låta rundes av med en nydelig saxofon-solo og som førstesingel er «Emergence» en fin representasjon av resten av albumet. Sleep Token blir ofte regnet som et metallband som skal være heavy, men om man følger litt med består låtene ofte av færre harde partier enn produksjonbaserte sekvenser med beats og piano. Dette vil også være gjeldende for resten av Even In Arcadia.

For på neste låt kastes vi rett ut i rent produksjonslandskap – «Past Self» er drevet av en gjennomgående synthmelodi, popsound og introspektiv tekst. Vokallinjene leker med melodiene på kreativt vis og mot slutten av siste refreng står det igjen som en styrke at låten har fulgt en og samme synthlinje hele låta gjennom. Lyttere som er kjent med ambient musikk vil gjenkjenne hvordan temaene bygges opp av detaljer, selv om låten på overflaten kan høres ut som en enkel poplåt, eller fillermateriale. Denne låta har stort anlegg for å vokse ved flere gjennomlyttinger.

«Dangerous» er igjen en produsert låt og dessverre treffer ikke melodien i denne meg like godt som de foregående låtene. Verset akkompagneres av en synth som hadde gjort Dr. Dre stolt, men utover i låta sitter jeg med en følelse av at dette har de gjort bedre før, for eksempel på «Granite» på fra forrige album.

Her kan det være naturlig å nevne det overhengende lyriske temaet for albumet: Det er tydelig at braksuksessen fra forrige album kom overraskende på bandet; spesielt vokalisten Vessel. Samtlige av bandsmedlemmenes identitet holdes fortsatt hemmelig, selv om denne mystiske fasaden har slått sprekker på grunn av intense fans. Tematikken på Even In Arcadia dreier seg derfor om Vessels frykt for å ramle sammen oppi det hele, samt at han fortsatt har det vanskelig til tross for suksessen.

Dette temaet kommer aller tydeligst frem på «Caramel», som ble andre singel ut i forkant av albumet. Låta fungerer utmerket også i et albumformat. Det er flere ting man kan plukke fra «Caramel» som skiller seg ut: Refrenget i seg selv sitter veldig godt. I andre vers briljerer bandmedlem II, med trommer som på fengende vis spiller rundt den rytmiske vokalen.
Videre avsluttes låta med blast beats og skriking, med den såre linja «Tell me did I give you what you came for/terrified to open my own front door» - som sammen med det harde partiet kommenterer både noe av forventningspresset rundt å lage «heavy» musikk og det at det har blitt vanskeligere å ivareta en skjult identitet.

Vi tas videre inn i tittelsporet «Even In Arcadia» – en låt som gir assosiasjoner til Radiohead. Sleep Token er til tider på sitt aller sterkeste med pianodrevne låter, og så er også tilfellet her. Vessel leverer utrolig sterke vokalprestasjoner og leker med stemmebruk utover i låta. Igjen er produksjonen helt nydelig, med en kledelig stryker mot slutten av sangen. Et deilig pianoavbrekk etter flere beat- og synthdrevne låter.

«Provider» står igjen som den mest sexy låta fra albumet og kunne, uten å tulle, passet fint inn i en 50 Shades-film. Låta driver greit forbi, men gir meg ikke spesielt mye, annet enn et kult instrumentalt parti midtveis hvor gitar og synth veksler lekent.

«Damocles» er mer vellykket, hvor vi igjen tas med inn i et pianodrevet landskap. Dette er kanskje den streiteste låta på albumet, men også en av de sterkeste. «Damocles» fokuserer ikke på stort annet enn å være en bra låt – noe Vessel på en måte unnskylder i teksten med «I know these chords are boring, but I can’t always be killing the game». Ingen grunn til å uroe seg fra min side, i hvert fall. «Damocles» er helt nydelig fra start til slutt og det er deilig med en låt som holder seg til samme tema, uten et markant avbrudd i form av et hardt metalparti eller en beat. Et drypp av enkelhet styrker albumet veldig.

Albumets to siste låter er «Gethsemane» og «Infinite Baths».
Førstnevnte er et genialt avbrudd fra resten av albumet, i form av krystallklar falsettvokal og et førstevers med helt annen stil enn det vi har hørt tidligere på albumet. Det fungerer enormt bra og i denne låta får bandet rom for å vise seg frem – også når låta avløses av et gitarriff omtrent midtveis. Tekstlig høres det ut som denne låta handler om et forhold av den usunne sorten og skiller seg på den måten også fra de andre låtene, som etter min oppfatning ikke har handlet om forhold. Det kan også være at denne handler om relasjon til fans, men det er nok ganske åpent for tolkning. «Gethsemane» avsluttes med en produsert beat, som er noe svakere enn første halvdel av låta.

Til slutt har vi «Infinite Baths» – klassisk avslutningsmateriale for albumet. Melankolsk refreng med masse emosjoner, relativt rolig, før låta eksploderer i det som kanskje er Sleep Tokens mest heavy parti noensinne. Det smeller og det skrikes, med linja «Will you halt this eclipse in me?» som en reprise fra albumåpneren «Look To Windward». En slik detalj går rett hjem hos meg.
Mange vil nok rynke på nesa over at denne låta fades ut og det tok litt tid før jeg skjønte hvorfor. Jeg har lest meg opp på teksten og jeg leser det som at Vessel til slutt når et punkt av aksept for hvordan ting har blitt – dette hullet han har i seg, frykten for å floppe og bli glemt, sammen med frykten for å bli avslørt bak maska si. Dette er et stort mørke, men han må leve med det og ordene «I will be what I am» blir de siste før han aksepterer å bli oppslukt av dette mørket.

Even In Arcadia er en stor håndfull materiale og det tar tid før et sånt prosjekt kryper ordentlig inn under huden. Etter tre gjennomlyttinger fremkalles det både frysninger, følelser og tanker som gjør at jeg gleder meg til å høre mer på dette i ukene fremover. Et par låter, som «Dangerous» og «Provider», drar helheten noe ned, mens låtene «Even In Arcadia», «Damocles» og «Gethsemane» er blant de som drar det langt opp. I tillegg mistenker jeg at flere av låtene kommer til å vokse på meg. Albumet er fylt til randen av detaljer man kan sette pris på, både lyrisk, produksjonsmessig og i låtstruktur. Faren med en slik sjangerblanding som Sleep Token bedriver er at det helhetlig skal ganske mye til for at alt treffer. Jeg kan skjønne at enkelte er mer fan av det tyngre materialet og ikke liker de produserte og melodiske temaene like godt. Sånn sett er det veldig fascinerende at bandet har nådd så bredt som det har gjort.

Personlig elsker jeg at Sleep Token går egne veier og fortsetter å være det bandet de er. Det var stor fare for at albumet kunne falt sammen av vekten av forventningene knyttet til bandet etter Take Me Back To Eden, noe som også er mye av tematikken i sangtekstene. Men på grunn av en god balanse mellom å beholde uttrykk og videreutvikling så står Even In Arcadia bunnsolid i seg selv. Jeg vet ikke helt hvilken sjanger man skal putte dem under, for på dette albumet er det like mye som flørter med pop som med rock – og er det ikke litt deilig at ikke alt passer inn i en boks?

Nå krysser vi fingrene for at gjengen tar turen til Norge slik at vi får gråte sammen med Vessel live.