Rumble In Rhodos slapp nylig sin nye skive, Grace and Nuance, til strålende kritikker både hos oss og andre anmeldere. Platen stadfester på mange måter gruppens posisjon som et av Norges beste og mest kreative band. Midt oppi plateslipp og turnering tok bandet seg tid til å svare på noen spørsmål om sitt jubileumsår, plateinnspilling, inspirasjonskilder og turnering.

Gratulerer med ny plate og ti-årsjubileum! Hvordan er stemningen i Rumble In Rhodos-gjengen for tiden?


Takker! Stemningen er elektrisk nå som skiva får gode tilbakemeldinger og vi skal ut og spille igjen. Er nok av energi på gigsa om dagen for å si det sånn.

Har det gått slik dere trodde det ville for ti år siden?

Det forelå ikke akkurat noen tiårsplan da Rumble in Rhodos tok dro sine første powerchords på øvingslokalet i 2003. Våre ambisjoner da var å skrive nok låter til kanskje å få til en demoinnspilling, og å spille shows først og fremst i Oslo, men kanskje også noen andre steder i landet. Så svaret på det er vel nei, det har gått bedre enn de fleste kunne tenke seg, spesielt i forhold til det å komme fire skiver ut i diskografien og klare å fornye seg hele tiden, og ikke gro fast i en sjanger eller tidsepoke, det er jo døden for mange band, kreativt sett. Hvis noen hadde sagt i 2003 at vi i 2013 hadde rukket å spille hundrevis av konserter i over 20 land, vært på riksdekkende TV, spillelista på radio samt vunnet og nominert til prestisjetunge priser, så tror jeg vi hadde mistenkt vedkommende i å være alvorlig rusa. Ikke for det, vi har alltid hatt enorm tro på det vi driver med, og vi har jo selvfølgelig fått større og større ambisjoner ettersom årene har gått, men for 10 år siden hadde dette virket fjernt.

Tilbakemeldingene på deres nyeste skive, Grace and Nuance, må jo sies å være svært gode. Har det nesten blitt en selvfølgelighet eller er det fremdeles stas med gode kritikker?

Det betyr masse, spesielt de anmeldelsene der man får feedback fra noen som helt tydelig har hørt plata og gjort seg opp en egen mening om musikken vår. Det betyr alltid mer enn øyne på terningen. Eksempelhvis helsiden i Morgenbladet. Redda dagen min!

Grace and Nuance føles som en naturlig utvikling fra Signs of Fervent Devotion, en plate som på mange måter tok dere fra lovende band til å slå ut i full blomst. Den markerte også et skifte ifra hardcore/punk-sjangeren til et mer elektronisk og dansevennlig lydbilde. Hvor planlagt var det stilskiftet?

En viderføring av det som skjedde forrige gang var helt klart et mål med plata. Vi mener vel selv at vi aldri har vært et hardcore-band, men det føltes uansett opprinnelse som en naturlig utvikling å utvide horisonten slik vi gjorde. Et brudd med riff-på-riff-gitar-rocken vi presenterte på Intentions (2008), var helt klart et uttalt mål på forrige skive. Vi lot oss forføre mot funk, prog, pop og synth, sjangre som ikke akkurat hadde ligget fremst i vokabularet for Rumble-gutta frem til da. Nå ville vi dra alle de retningene enda lenger ut, så det er mer av både prog, storslåtte poprefrenger og funky rytmer og perkusjon. Vi har også for første gang med fast synth-trollmann i låtskrivingsfasen, noe som helt klart påvirker musikken.


Og når det først var så vellykket, så gir det mening å jobbe med Anders Tjore og Erlend Mokkelbost som produsenter igjen. Fortell litt om det samarbeidet.


Selvsagt, man skal aldri kaste godt produsentspirer etter et så vellykka første forsøk! De er blitt gode venner med en fantastisk idérikdom. Det stod ikke mye på tomgang nedi studio denne gangen, alltid nye forslag, nye vendinger og masse diskusjon.
En duo med kreativt overskudd, klare meninger og som også utfyller hverandre godt. Anders er den klassiske produsenten: Full av innfall, velartikulert som få, og dermed tøff i forhandlinger om kunstneriske veivalg. Erlend er den tekniske, god på arrangementer og snur gjerne en låt vi har kommet med fullstendig på hodet etter en kveld med Ableton Live. Vi drar inn idéer og låter i studio og sammen så former vi lydbildet og arrangementer. Noen ganger er låtene gode nok med en gang og vi spiller de mer eller mindre rett inn, andre ganger får musikken seg en real runde i kverna i studio. En veldig givende og inspirerende prosess, og det er akkurat slik det skal være egentlig.

Mange artister vil jo føle et visst press når man skal følge opp en suksessfull skive. Var det slik for dere, eller foregikk innspillingen med lave skuldre?

Jeg tror det streifa mange i bandet da vi skulle brette opp ermene i fjor høst og starte skrivingen, men så fort vi var i gang forsvant det tullet der raskt fra bevisstheten. Man dykker såpass dypt inn i musikken i en skrivefase at alt annet blir uviktig, og det er det fine med sånne intensive skrivefaser som den vi hadde i vinter. Men når man er ferdig med plata og man hører mastertapen, så kommer de tankene litt tilbake. Greide vi det denne gangen også, liksom? Vi er alltid ekstremt kritiske til vårt eget arbeid og stiller store krav til oss selv. Men da ender jo ting også opp med å bli jævla fett om vi skal si det selv.

Grace and Nuance er en veldig helhetlig og gjennomført plate. Startet dere innspillingen med en klar tanke om lydbilde og tematikk? Hadde dere noen spesielle inspirasjonskilder?

Jeg synes alltid det er vanskelig å snakke om direkte inspirasjonskilder. Man hører jo masse på musikk i forkant av en innspilling, og har kanskje noen vage tanker om hvor man vil, men så fort man er i gang, glemmer man det litt og fordyper seg i det skapende arbeidet. Men det kan sikkert høres her og der hva det er vi er inspirert av direkte, men som sagt vanskelig å pinpointe det. Låtskisser kan være inspirert av alle mulige sjangere, og det ble namedroppa alt fra genesis til Dixie Chicks på denne plata. For å være helt ærlig så driter vi ganske blankt i hvordan ting bør og skal høres ut. De tankene der forsvant ut av hodene våre når vi mekka forrige album og siden har vi bare gjort det vi selv synes er fett. Enten det låter som rock, elektro, funk eller indie. Who cares? Det er musikk.

Og nå har dere også dratt ut på Norgesturne! Føles det bra å være tilbake på veien?


Det er rått å spille de nye låtene live, og det føles godt å dra ut på veien og toppe en setliste spekket med BARE hits.

Slippfesten på Parkteateret ble vel et lite høydepunkt?

Jepp, selvsagt. Det å spille for et fullsatt Parkteatret er definitivt noe av det feteste vi som band kan være med på. Vi inviterte et par ekstra gjesteartister på denne konserten for å beefe opp lydbildet litt. responsen var overveldende. Det er jo på mange måter sånne kvelder som er grunnen til at vi holder på med dette.

Norsk musikkpresse er jo svært opptatt av dette utlandet, så det må jo spørres: nå som ting ser ut til å gå bra i Norge, blir det større fokus på å komme seg ut til Europa? Blir det en ny turne på kontinentet?

Vi må ut! Både fordi det er gøy å reise til andre land å spille, fordi alle lands publikum er litt forskjellige og for å få sjansen til å treffe på flere mennesker med god musikksmak. Det blir en turne, men denne gangen prøver vi å jobbe litt hardt og målrettet på forhånd før vi drar avgårde. Vi ønsker å slå ned bredere og kraftigere nå enn før.

Ettersom dere har hatt gleden av å eksistere i et helt tiår allerede, så har dere kanskje lyst til å hjelpe noen nykommere – er det noen andre norske band dere vil anbefale?

Våre nye favoritter er: Dråpe, Bow To Each Other, Snasen, LOVELOVELOVE, Eye Emma Jedi og Iampsyancefiction.