Albumtitlene er iallefall passende; der forrige skive virkelig føltes inderlig, er denne både mer yndig og nyansert. Rocken er definitivt tilstede, og vokalist Thomas Bratlie sin skrikende falsett på refrengende er fremdeles med, men ellers virker det som om bandet har tonet ned uttrykket litt. Låtene som ligger bak holder stand: Nothing Left to Shake føles først som en tominutters intro, men blir plutselig utvidet til en fullblods stadionlåt. Denne leder direkte inn i singelen Entirely Loveless og et av høydepunktene The Annual Melt, som alt i alt gir oss en flying start. Det kan ta litt tid å komme inn i musikken, og man bør trolig gjøre det i små doser; selv om ting er roet ned litt, er det fullt mulig å få overdose på det voldsomme lydbildet og alle inntrykkene. Når man først har blitt kjent med låtene, finner man dem såpass fengende at man lurer på hvordan de kunne føles så ugjennomtrengelige til å begynne med. Rumble in Rhodos er jo popmusikk forkledd som småhard indie! Mannequins of Memory, som har blitt spilt mye på radio, er et godt eksempel på det. Skrittene bort fra den mer punkaktige stilen bandet hadde på sin første skive, har kun ført til bedre, mer gjennomførte, og ikke minst langt mer originale album.
Så hva nå? Sistesporet Reversal of Fortune er nesten irriterende fengende, og viser samtidig at bandet burde fortsette å utforske seg selv videre. Her leker de seg nemlig mer med elektroniske elementer, stort sett ganske forsiktig, men litt over halvveis i låten brytes alt ned, før en herlig basspuls kommer inn. Mer av dette takk, det kler musikken ypperlig! Uansett, Rumble in Rhodos kan feire seg selv med god samvittighet, og har gitt seg selv den beste jubileumsgaven: Grace and Nuance er en herlig og gjennomført bra plate, som ikke står tilbake for den meget gode forgjengeren. Skål for ti år til med denne gjengen!
