- Jeg gleder meg veldig, men er temmelig stresset også. Litt sånn småengstelige følelser på gang, man aner ikke hvordan det kommer til å gå. Jeg tror jeg bare har blitt vant til idéen nå, albumet kommer ut uansett, så... jeg får bare se hvordan det går.
Jake har i løpet av det siste året ikke bare spilt inn et splitter nytt album, men også turnért verden og spilt på utallige festivaler i sommermånedene. Han forteller at den eneste måten å få tiden til å strekke til, er ved å benytte enhver anledning mens han venter – og venting blir det mye av i denne bransjen:
- Så lenge jeg har gitaren går det bra. Det er den som gjør at jeg ikke blir gal! Også er jeg en sånn som... jeg må enten bare fortsette, eller så må jeg ha fri ganske lenge. Med bare én dag fri vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg, ler han; - Jeg bare tråkker rundt i hotellrommet klokken 21 på kvelden fordi kroppen min tror det er på tide å gå på scenen.
Lange perioder fri har det derimot ikke blitt så mye av, forteller Jake, som så på innspillingen av den nye plata som en liten ferie i seg selv: - Det ble liksom litt ferie, for jeg var der i to hele uker, og det er det lengste jeg har vært på ett sted de siste to årene! Jeg var på ett sted, og jeg lagde musikk, det var ferien min. Å spille inn mitt andre album.
Jake Buggs nye album ble spilt inn i Malibu med Rick Rubin, og er kalt Shangri La, etter studioet de jobbet i. Da dette ble kjent var mange redde for at både stedet og produsenten kom til å ha for stor innflytelse på Jakes musikk, noe han selv avviser:
- Det eneste det hadde noen innflytelse på var meg selv, for å få ut alle de ideene og låtene jeg holdt inne. Det hjalp meg definitivt til å føle meg avslappet nok til å få dem ut og ned på et album. Rick hentet inn musikerne, og de var fantastiske til å spille, så det var nok den største inspirasjonen han bidro med. Pluss at han var veldig direkte, mener Jake. - Etter hver "take" ga han meg litt tips og råd, og det var bestandig logiske ting, alltid noe som gjorde låta bedre. Jeg vet hva jeg vil, la det være helt klart, men jeg tror man må være kynisk åpen for nye idéer og være litt kreativ. Jeg tror det er den beste måten å være på. Gjør det du gjør, men gjør det bra.
En av låtene Rick hjalp Jake å få ut, er den mørke og temmelig "spooky" låta Kitchen Table, skrevet i en mørk periode av Jakes liv:
- Ja den er veldig spooky! Vel, den er det for meg iallfall! Jeg sa det til noen andre her om dagen og de svarte: «Den er da ikke spooky?» Så takk for at du sa det! ler han; - Den er veldig mørk tekstmessig... Før jeg ble signert var jeg i et forhold og det var en ganske dårlig tid, og jeg hadde alltid ideen om tekstlinjen "I wrote this song by your kitchen table". Jeg gjorde den aldri ferdig, og det var en ting som virkelig plaget meg. Da vi dro i studio klarte Rick endelig å få alle de mørke tankene ut og inn i en låt.
Etter en lang tenkepause forteller Jake om én låt som endte opp totalt annerledes enn han hadde forestilt seg da han skrev den: - A Song About Love ble veldig annerledes. Det var en vanskelig låt å spille inn for det var en sånn rar rytme-ting som musikerne måtte finne ut av, men jeg visste ikke hva det var. Jeg bare skrev den, smiler han. - Jeg ble veldig fornøyd med den da!
Country-låta Storm Passes Away, som avslutter albumet, stikker seg også ut på fra mengden, og Jake forteller at den ble til på en litt spesiell måte:
- Jeg skrev den i Nashville med Iain Archer og Brendon Benson. Jeg sa: «Siden vi er i Nashville, skulle vi ha skrevet en liten country-låt?», og startet å spille. Iain begynte å flire av meg og sa: «øøøh.. hvilken låt er det der?». Jeg svarte: «aner ikke, jeg bare finner det på» og hele ansiktet hans fikk panikk! Jake ler: - Han rev til seg lydopptageren og lot meg spille, og jeg sang av en eller annen grunn: "Storm passes away" om og om igjen, helt underbevisst. Det er en av låtene som ikke hadde noen relevanse i det hele tatt da, men som fikk det etterpå. Den kan bety forskjellige ting for forskjellige dager.
Jakes første album handlet i store deler om Nottingham og Clifton, hvor han vokste opp. Låter som Trouble Town tegnet et ganske klaustrofobisk og mørkt bilde av hjemstedet, og på den nye skiva ble Jake overrasket over å komme tilbake til hjembyen og oppdage at han fortsatt ubevisst skrev sanger om fortiden:
- Det var interessant, for nå er jeg noen som står utenfor. Etter alt som har skjedd og det sinnsyke livet jeg hadde, ser det gamle livet mitt veldig rart ut for meg nå, og å se det fra et annet perspektiv var ganske interessant. Å være noen som så det utenfra og inn var merkelig.
- Jeg har nok forandre meg som person også. Jeg har mye mer å gi, jeg har blitt mer generøs, men også mye mer kynisk på grunn av all dritten som skjer i denne bransjen av og til. Folk liker det ikke hvis du ikke er med på lekene deres og... fordi man møter nye folk hele tiden, har man så lite tid til å finne ut om de er genuine eller ikke, og det er noe man alltid har i bakhodet. Av og til merker man det når man håndhilser på dem, og av og til ta det fler år. Det kan være vanskelig å vite om man kan stole på folk av og til.
Jake Bugg fortalte forrige gang Musikknyheter snakket med ham at han er en vinyl-elsker, og når han setter opp sporlisten på albumene sine, gjør han det som om det skulle være en vinyl: - For eksempel har seks låter en annen følelse enn de andre seks låtene, så jeg setter dem i den rekkefølgen. Seks låter på hver side. Jeg tror den andre siden på skiva er litt mer introvert og filosofisk heller enn observerende. Litt mer innenfra og ut.
Da den første singelen fra Shangri La, What Doesn Kill You kom ut, var det mange medier som hang seg opp i at Jake spiller el-gitar både i låta og videoen, noe Jake synes er lettere komisk:
- Jeg har alltid spilt el-gitarer! De prøve å sammenligne meg med Bob Dylan, mens jeg alltid har spilt el-gitarer fordi jeg elsker Jimi Hendrix! Så fra øyeblikket jeg fikk en akustisk gitar ønsket jeg meg en el-gitar, ler han. - Jeg spilte bestandig el-gitar på rommet mitt og jeg spiller den mye på førsteplata også, men det er først nå folk ser det i en video. Å la Whatever Kills You være den første singelen var visst litt villedende, fordi det er en ganske heavy låt og resten av albumet er ikke egentlig sånn. Den er mer lik Slumville Sunrise enn resten av skiva.
Slumville Sunrise-videoen er en historie for seg selv. Regissert av Shane Meadows, og med et humoristisk og fargerikt preg man ikke tidligere har forbundet med alvorlige og veslevoksne Jake Bugg, stikker den seg ut på mange måter:
- Det var helt villt da de sendte meg manuskriptet, jeg bare «Hvordan i all verden skal vi få dette til å fungere??», men så dro jeg og gjorde det, og det var sykt gøy. Jeg har aldri spilt skuespill i mitt liv, aldri gjort noe lignende en gang, men det var kjempemorsomt, jeg koste meg. Det var helt latterlig, men det var så gøy!
Shangri La er ute i både fysisk og digitalt format nå!
Les vår anmeldelse av "Shangri La"
Les også vår anmeldelse av Oslo-konserten
