Ett år senere har Bugg kommet seg opp og ut av Nottingham, har turnert verden, og spilt inn nytt album, Shangri La, i Amerika med selveste Rick Rubin. Et risikabelt trekk, mente mange, som var redde for at Rubin-stempelet kom til å være for tydelig på det nye albumet. Denne frykten var i stor grad ubegrunnet, dette er for det aller meste erketypisk Bugg. Det hele starter med de samme løpende lekende gitarene i There's A Beast And We All Feed It, en låt som omhandler maskineriet han selv er blitt en del av i en kynisk musikkbransje. Bugg leker smånasalt med både tekst og rytme på toppen av det hele, i en låt som like gjerne kunne vært spilt inn på Cash's tid.
Leken fortsetter på singelen Slumville Sunrise, en låt som Bugg selv ble overrasket over å oppdage at handlet om fortiden i Nottingham, til tross for omstendighetene den ble spilt inn i. Her, som på resten av albumet, er de elektroniske elementene mer fremtredende enn på mye av Buggs tidligere materiale, uten at dette forandrer hans signatur i noen stor grad. Dette er et av skivas sterkeste spor, energisk og upbeat, og har en flott vokal av Bugg med noe større volum enn tidligere.
Bugg har hatt et stort år bak seg og har nok modnet på fler måter enn bare musikalsk. På plata kommer dette blant annet til uttrykk ved at det finnes et par rene kjærlighetsballader, i tillegg til all realismen. Som nydelige Me and You, som viser at Bugg også mestrer dette formatet uten å falle over i altfor store klisjéer, hverken musikalsk eller tekstmessig sett. En av låtene på skiva hvor tekstene delvis faller litt i klisjéfellen er Messed Up Kids med linjer som "The messed up kids are on the corner with no money / they sell their time, they sell their drugs, they sell their body", men låta i seg selv er såpass sterk og interessant i oppbyggingen at man ikke henger seg mye opp i teksten. En potensiell live-favoritt med sitt sterke melodiske refreng.
I et intervju med Musikknyheter som kommer i løpet av uken, forteller Bugg at han har arrangert rekkefølgen på låtene som om plata skulle vært en vinyl, med 6 låter og en egen følelse på hver side. Det som på som på vinylene fysisk - og CD og digitalt symbolsk – er del to, er mer introvert og Bugg vender blikket innover. Dette er tydelig allerede på "første" spor All Your Reasons, en bluesrock-låt uten det muntre sarkastiske preget som ofte kjennetegner Buggs musikk. Dette føles mer voksent og enda mer reflektert, med en dybde som er ny i hans musikk. Den viser at han evner å ikke bare hvile på musikken som ga ham gjennombruddet, men også videreutvikle og å tørre å ta større skritt inn i mer avansert musikalsk materiale.
Et av skivas mest interessante spor er låta Kitchen Table en meget mørk og små-creepy låt, som er skrevet i og om en av Buggs tyngste perioder. Denne skiller seg også ut fra resten musikalsk, og er en låt som vokser hver gang man hører den. Den både isende kald, men med et suggererende preg som gjør den mer fascinerende enn rent ut ubehagelig.
Vi får på Shangri La besøke en Jake Bugg som er på full fart vei inn i voksenlivet. En Jake Bugg som – hvilket han selv nevner på sistesporet Storm Passes Away– hele veien har fått høre "they keep telling me, I'm older than I supposed to be", og muligens er dette sant. Men med sin unge alder, og sitt allerede temmelig voksne uttrykk, har han også desto bedre tid til å utforske fler sider ved musikken sin, leke med fler omkringliggende sjangre, og vokse som musiker og artist. Og det er akkurat det han har gjort på dette albumet.
Les også vår anmeldelse av Jake Buggs konsert på Rockefeller
