Jake Bugg stormet inn på det internasjonale musikkmarkedet med sitt selvtitulerte album i 2012. Musikknyheter var over seg av begeistring, og ga albumet hele 9/10!

"Jake Bugg er et meget spennende navn å følge med på for fremtiden, og en artist som vi kommer til å få høre mye av i tiden som kommer dersom hans fremtidige utgivelser har like høy kvalitet, like mye dybde og like mye tyngde som dette debutalbumet." Skrev vi, og fikk vel rett på iallfall ett av punktene. Vi har fått høre mye av Jake Bugg siden, men kvaliteten har vært så som så. Litt etter litt har den tilsynelatende blitt vannet ut i en stadig tynnere suppe. Album nummer to fikk god men ikke like stormende mottakelse med sin noe mer polerte og elektriske musikk, mens lavmålet kom på album nummer tre, "One My One". Dette var det første albumet Jake skrev helt på egen hånd, og et album som ble slaktet sønder og sammen av kritikere.

Borte var drivet, borte var de mørke Nottingham-gatene, borte var Johnny Cash-inspirasjonen, og borte var hele sjarmen ved Jake Bugg. Isteden fikk vi tvungen rapping, klisjéfylte klissete ballader og null karisma. Hele plata var et gigantisk mageplask. Kanskje er det derfor Jake er tilbake allerede et år senere med nytt album, produsert av Grammy-vinner David R. Ferguson (Johnny Cash) med hjelp fra Matt Sweeney som også jobbet på Jakes album Shangri La. Her har han samarbeidet med musikere som Gene Chrisman og Bobby Woods fra legendariske The Memphis Boys (som tidligere har jobbet med Dusty Springfield, Elvis Presley, Aretha Franklin) og Dan Auerback fra The Black Keys.

Du vet det slitne bandet som spiller på cruiseskip som ingen egentlig hører på, men som ubevisst bidrar til sjøsyken med søtsuppa si? Det er resultatet på dette albumet. Albumet begynner med totalt malplasserte tropiske rytmer på "How Soon The Dawn", og det eneste som mangler er hvit smoking, gullkjede i brysthåret og kvalmende ananasdrinker. Hvor ble det av det kritiske blikket på samtiden? Hvor ble det av lidenskapen for musikken? Hvor ble det av den gryende gitar-virtuosen? At livet til Bugg har forandret seg drastisk siden debuten er det ingen tvil om, men SÅ total forandring på 5 år? Så følger det ballade på ballade på ballade, på ballade med nasal gnåling og tekster som "when I weep / the future's bleak", "I know that I want you forever / losing you I hope will be never" og "Oh no, look at them go / didn't they love me so? Oh great, must have found fate /Guess it was worth the wait"….

Det er et voldsomt langt spenn fra "stuck in speed bump city / where the only thing that's pretty / is the thought of getting out", til det som leveres på albumet her.

Et høydepunkt midt i all suppa er "Waiting" hvor Jake synger duett med Noah Cyrus, Miley Cyrus' yngre søster. Høydepunktet er det Noah som står for, et friskt pust i all hjerte-smerte-gnålinga. Tittellåta "Hearts That Strain" begynner lovende med illevarslende toner og gitarspill som hinter om en drivende rytme - som fisler ut i absolutt ingenting. Låta bygges knapt opp i det hele tatt, men tusler videre sånn den begynte. Og LIKEVEL er den en av de mest interessante låtene på albumet.

Men så, lo and behold, får vi et glimt av gamle Jake! "Burn Alone" er nesten av den gode gamle skranglete skolen vi kjenner så godt fra før. Her er det litt mer rock’n roll, selv om det også her virker som om Bugg totalt har glemt hvordan man skriver den typen musikk. Kan man kalle det et hederlig forsøk for Nye Bugg?

Men så er det rett tilbake til søtsuppepopen, igjen og man gir rett og slett opp. Kanskje trives Jake Bugg med cruiseskip-musikk, men magefølelsen sier vel at det ikke er den scena han aller mest ønsker å stå på?

Hva er det egentlig du vil, Jake?