Foto: Eivind Stoud Platou
Minor Majority slapp i dag sitt nye album, Napkin Poetry. Vi har derfor tatt en prat med vokalist Pål Angelskår.
Dere slipper nytt album denne uka, hva kan du fortelle om det?
- Det er et album som egentlig har tatt to år å lage, men det er fordi det tok litt lang tid før vi egentlig ble bevisst på at vi var i ferd med å lage en plate. Til å begynne med lagde vi en del nye låter, altså en del singler, som kom litt sånn etter som de var ferdige. Så spilte vi de inn og ga de ut. Det var rett og slett veldig befriende, fordi det var rett og slett lenge siden sist. Når vi så at nå har vi på en måte nok låter til at vi egentlig må begynne å tenke på å sette sammen en plate, tenkte litt på hva slags låter vi mangler, hva vi trenger og så videre, og så booket vi en uke på Ocean Sound på Giske. Så du kan si at 80% av platen er gjort på en uke, så er de siste 20% gjort på halvannet år. Mesteparten ble gjort der oppe og det var veldig befriende. Vi er jo voksne menn med familier og sånt, og andre jobber og. Så da er det sånn at når vi skal møtes i Oslo for å spille inn blir det enten å bruke helger eller at man kommer etter jobb. Det å legge inn en inspirert gitarsolo kl. 17.30 rett etter jobb kan være ganske vanskelig. Så det å stikke bort, det var veldig viktig.
Det meste har du jo skrevet alene tidligere, men denne gangen har du skrevet sammen med Sjur Lyseid. Hva kan du fortelle om det samarbeidet?
- Jeg har de siste årene blitt mer åpen for tanken om å jobbe sammen med andre. I og med at jeg har jobbet så lenge alene så blir man så trygg på sitt lille felt og så blir man usikker på alt som er annerledes. På den siste soloplaten jeg lagde så jobbet jeg litt med Martin Hagfors, og etter det jobbet jeg med Kristel Alsos på hennes plate, med å skrive låter sammen med henne. Da fant jeg egentlig ut at jeg liker det ganske godt. Det er veldig deilig, fordi at prosessen ofte er litt raskere, og du får et kritisk sideblikk med én gang, noe som er litt sånn trigger og setter i gang mentale prosesser som gjør at der du hadde lagt fra deg en halvferdig tekst og kanskje ikke sett på den på tre uker, så får du den der inputen som gjør at du går videre. Da kan det å skrive låter bli en raskere prosess. Noen ganger tar det fortsatt lang tid, men det er både morsommere og jeg synes ofte det blir bedre.
Pål og Sjur traff hverandre ved en tilfeldighet på en flyplass i Bodø i 2016, og begynte et låtskriversamarbeid noen uker senere i Oslo.
Hva var det som gjorde at dere kom i kontakt, hvordan ble det til at akkurat dere jobbet sammen?
- Jo, nå skal du høre. Jeg har vært fan av begge platene hans, men kanskje først og fremst den første plata hans som heter Leap Years, fra den kom. Jeg husker ikke hvilket år den kom (2012, red.anm.), men jeg har hørt mye på den og synes han er veldig flink. En god tekstforfatter. Så skrev jeg en facebook-post, tror det var fra Minor Majoritys Facebook-side, der jeg la ut en video av den Oslo-låten hans og skrev at dette må du sjekke ut. At det er Norges flinkeste tekstforfatter på engelsk. Så fikk jeg en mail av han en uke etterpå som var sånn «Oj, det ble jeg glad for». Det var i grunnen alt som hadde skjedd med kontakt mellom oss to inntil vi møttes på flyplassen i Bodø og han skulle ut på Træna og produsere Nora Konstanse, og Jon og jeg fra Minor skulle spille på et event i Bodø. Så kom vi i prat og pratet sammen i fem minutter, og i løpet av den femminutters-praten så dukket det vel opp et spørsmål om vi skulle prøvd å gjøre noe sammen. Da jeg kom tilbake til Oslo så tok jeg kontakt ganske umiddelbart, også ville han og. Så da har vi møttes i studioet til Sjur ganske mange ganger. Holdt på med låter, og sittet og skrevet. Stort sett er det mine melodier, så har jeg kommet med kanskje fra 40-80% ferdige ting. Noen ganger er det bare å jobbe med det siste fine papiret, andre ganger har det vært mer at vi utvikler en låt sammen. Begge deler har vært veldig gøy og jeg har kost meg veldig i låtskrivingen. Jeg synes det har vært morsomt, synes det har vært gledesbetont.
Når du skriver låter, hvor og hvordan foretrekker du å gjøre det?
- Det er veldig forskjellig, det kan egentlig være hvor som helst. Jeg trenger bare muligheten til å blokkere verden ute. Det handler om å ha et rom hvor man klarer å nærme seg det man tenker å skrive om. Et mentalt stille rom. Det kan være på toget, på flyet, på hotellrommet, hjemme, det kan være ute på en kafe. Idéen kan som regel ikke komme på samme stedet, idéen må være der først. Det kan fort være på kontoret hjemme. Hvis jeg får idéen til ting så pleier jeg å skrive det ned med én gang. Hvis jeg da har kommet litt i gang med et vers, et refreng eller noe, så kan jeg ta det opp disse andre stedene, men det kan ikke være et blankt ark. Det snakket Sjur og jeg mye om. Sjur er sånn som bruker et halvt år på å skrive en tekst. De blir jævlig bra, men det tar lang tid. Mens jeg guffer nok litt mer på. Jeg skriver ganske mye kjappere, og så må jeg luke mye vekk. Så mye av prosessen min blir å sitte og klippe vekk etterpå. Det at det er såpass forskjellige måter å jobbe på gjør jo at vi to egentlig passer veldig godt sammen. Så det har vært veldig gledesbetont. Så er det viktig å si at vi sitter jo ikke bare og skriver, vi sitter og pludrer og snakker om andre ting og. De samtalene er like viktige som den faktiske jobben. Man blir kjent med hverandre, med hverandres tanker, både omkring musikk, kunst og liv og alt.
Hvordan var det å jobbe i studio den ene uka dere var på Giske?
- Det var kjempebra. Jeg synes ofte studio kan være litt sånn masete, jeg har mye større glede av å spille live. Grunnen til det er at jeg synes det ofte kan bli litt sånn tvunget og bundet i studio, at klokka tikker og at man skal ha ting ned på en viss tid. Så får man kanskje ikke ut alle tankene, alle ønskene man har. Man får ikke prøvd ut nok ting. Nå var det såpass ferdige arrangementer og ferdige sanger da vi kom opp der, at vi følte vi hadde god tid, tid til å teste ut idéer. Det at vi bodde der oppe, også. Vi kunne i prinsippet holde på fra klokken 8 om morgenen til klokka 2 om natta, hvis vi ville, så vi hadde lange dager. Det var veldig fruktbart, veldig gøy. Så er det et eller annet også med at vi er littegranne eldre, og har kanskje senket skuldrene littegrann. Vi vil at masse folk skal høre på plata og sånn, men det er liksom ikke noe sånn.. man har kanskje litt mer ro på det, da. Vi vet hva vi holder på med, og er glad for at vi fortsatt kan gjøre det. Så det var en veldig hyggelig prosess. Hvis jeg sammenligner med å spille inn de få låtene vi gjorde først, som også var hyggelig, det ble mye mere stress. Det blir litt mere jobbpreg, og så blir det litt mindre sånn at man står i samme rommet og spiller. Kanskje man spiller kompet samlet, men så forsvinner alle, og så kommer alle inn og gjør sine ting. Så hører man når det er ferdig, og så «Å ja, ble det sånn». Mens når vi er her oppe så er det en dialog og en prosess hele tiden, og det gjør at vi faktisk står sammen om produktet helt og holdent. Noen av de låtene som ble gjort i Oslo er jeg veldig godt fornøyd med, men det er en prosess som er mindre artig.
Dere har jo fått med både Linnea Dale og Marie Munroe med som gjestevokalister nå. Hvem er det du tenker hadde vært gøy å ha med neste gang?
- Jeg skulle gjerne tatt med begge de to en gang til, jeg synes de er fantastiske vokalister begge to. Marie Munroe, eller Hilde Marie, som jeg kaller henne, har jeg jobbet med før på en soloplate. Jeg jobbet med henne ganske mye, så der var det en trygghet i omkring at dette har vi gjort, jeg vet at det kommer til å bli fint. Linnea var spennende, det var helt nytt, jeg kjente henne ikke. Så det var litt mere spennende. Hun var høygravid og det var like før hun skulle føde, så det var litt sånn «Rekker vi dette før babyen kommer?» Det ble kjempefint, og jeg synes hennes prestasjon på plata er dødbra, kjempebra.
Av andre.. Jeg synes det var gøy å jobbe med en som er litt yngre garde. Kunne godt ha jobbet mer med enda flere unge, flinke folk. Emilie Nicolas hadde vært veldig gøy, Sigrid hadde vært kjempegøy. Det er jo på en måte store artister med store egne karrierer og. Frøkedal, helt klart. Det hadde vært kjempegøy. Jeg kunne nevnt mange. Anne Marie Almedal, selvfølgelig, som vi skal ha med oss på tur, hun kunne jeg godt tenke meg. Jeg fokuserte mer på yngre generasjon først, Anne Marie er mere min. Hun også synes jeg er helt fantastisk, det hadde faktisk vært veldig kult å få til.
Dere skal jo nå ut på en omfattende turné. Hva kan vi forvente oss da?
- Det er jæklig vanskelig å lage setlister, fordi det er så mange.. Ikke sant, når man begynner å ha litt katalog, så er det jo plutselig ganske vanskelig å vite hva man skal ha med, spesielt fra den nye skiva. Hvor mange låter skal vi ha med? Jeg tror vi ender med fem nye i settet, men vi har øvd inn flere så vi kommer nok til å bytte litt på hvilke det blir. Vi spiller jo sett på to timer, så hvis det er fem nye låter så er det fortsatt ganske mye gammelt.
Hva er den beste konserten du har vært på selv?
- Oj! Det tror jeg faktisk at jeg har svar på. Det er to veldig sånne akustiske konserter faktisk, som deler førsteplassen. Det var rart, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle svare sånn på, men det tror jeg faktisk jeg vet. Det ene er Gillian Welch på Rockefeller. Da jeg så hun og David Rawlings, mannen, på scenen der, så tenkte jeg at det å spille i band er bare tull. Det holder å være to. Det var helt, helt fantastisk. Hun er en utrolig låtskriver, men det samspillet mellom henne og David Rawlings er helt ekstraordinært. Jeg synes platen hennes er helt ok. Det er veldig gode låter, men jeg synes det er litt kjedelig produsert og synes ikke alltid det er like inspirert. Men live.. helt fantastisk!
Den andre tror jeg må være Bonnie «Prince» Billy på Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2010. Den er også helt sånn fantastisk. Spilte med en trio, Chairo Gang. Jeg var egentlig litt skuffa, for han spilte nesten ingen av de låtene som jeg ville høre. Jeg er veldig glad i den eldre delen av katalogen hans, I See A Darkness, sånne ting. Det var så bra, det var så fantastisk bra, at jeg endte med å glede meg til å høre flere nye låter. Det skjer veldig sjeldent med meg, og sjeldent med de aller fleste, tror jeg. I det tilfellet der var det sånn at han kunne holdt på en time til med nye låter. Det var fantastisk, en helt utrolig konsert.
Vi har jo mye bra norsk musikk, hvilke andre artister og band vil du anbefale?
- Det er mange, mange, mange, men jeg hører veldig mye på den siste Frøkedal-platen. Den liker jeg utrolig godt. Hun har en sånn egen.. hun er veldig melodisterk. Det er veldig mange som lager fine låter og fine tekster og sånn, men det er et eller annet med en sånn melodisk snert som jeg synes hun har. Pluss at hun har en stemme som er veldig egenartet. En ting er å ha en fin stemme, men det å ha en stemme som du umiddelbart kjenner igjen som hennes, det er meget spesielt. Det liker jeg veldig godt. Også liker jeg veldig godt de som er med oss nå som support; The Secret Sound of Dreamwalkers. Kjempekul trio som ligger et sted mellom country/alternative country/americana/rock, som jeg også synes er helt fantastisk. Også en dødsbra vokalist. Nå blir jo snart Sjur ferdig med ny skive, så jeg gleder meg veldig til Sjur kommer med sin, The Little Hands Of Asphalt. Han synes jeg jo er utrolig bra. Det er mange ting jeg hører på, da. Hvis man tar ut fra den andre siden: Sisteplaten til Emilie Nicolas, som er musikk som jeg aldri kunne laget. Det er veldig mye av det jeg ikke skjønner helt, jeg begriper ikke helt hva hun gjør, men jeg synes jo det er dødsbra. Kosmik Boogie Tribe, som spiller rett fram boogie rock’n’roll, gjør det på en måte som er helt fantastisk. Så det er veldig stor bredde i hva jeg hører på. Jeg må igjen nevne Anne Marie. Den skiva hun ga ut i fjor, Lightshadow, er helt utrolig fin.
Hører du på noen internasjonale album for tiden?
- Ja, nå må jeg tenke meg om, hva er det jeg hører på av internasjonale ting? Jeg hører jo på masse internasjonale ting, men det er ting fra 70-tallet, det er mye gammelt. Jeg tenker hva er det siste nye jeg har kjøpt.. Jeg har egentlig kjøpt masse plater i det siste, så nå må jeg tenke meg om. I fjor var det mye re-utgivelser. Jeg kjøpte Tom Waitz-plater jeg bare hadde på CD. Jeg gleder meg veldig til den nye trilogien til Ryan Adams, jeg er veldig glad i han. Det siste jeg har hørt mye på, er faktisk eldre ting. Jeg har for eksempel hørt mye på Box Tops. 60-tallsband, første bandet hvor Alex Chilton fra Big Star, sang. Han hadde faktisk en nummer 1-hit i USA, med en låt som heter The Letter, som er helt fantastisk. Så fant jeg i en platebutikk i London en This Is Hardcore, som er en plate med Pulp som jeg har manglet, og den har jeg hørt veldig mye på. Men det har gått mye i norske ting. Northern Belle, Silver Lining, The Secret Sound of Dreamwalkers.. Faktisk har det vært mere av det, enn det har vært internasjonale ting, i det siste. Jeg har hørt mye på en annen gammel plate som heter Wonder Wonder, med Edith Frost, som er helt fantastisk. Den har jeg hørt mye på. Men den er sikkert fra 90-tallet en gang.
Dere har blitt inspirert av en del personer på det nye albumet. Hva kan du fortelle om det?
- Det at jeg har skrevet sånn «Written in dialogue with» på låtene er.. Vi synes det er morsomt å vise fram noe av det som man faktisk tar med seg inn i en låt, for man gjør alltid det. Det kan være litt tilfeldigheter. Noen ganger er det helt konkrete tekstlinjer, andre ganger kan det være et musikalsk sitat, eller så kan det være et lydbilde, eller bare noe vi har hørt på. Det vi legger opp til, er at hvis folk er interessert, så kan de lete. Det er en slags skattejakt, men det er veldig forskjellige ting. Noen ganger bør det være opplagt, lett å finne. Andre ganger er det ikke sikkert det er lett å finne i det hele tatt. Det som det handler om er rett og slett at alle musikere som spiller søker inspirasjon og finner idéer i gamle platebunker og gamle bøker. Det gjør man, og da er det bare å ta tak i de tingene og legge opp til at folk kan lete etter det hvis de vil.
Minor Majority på nett