Foto: Marthe Amanda Vannebo



- Det var en seig skriveprosess.

Erlend Ropstad snakker om sitt nye album. Etter Brenn siste brevet fra 2019, som vår anmelder kalte et mesterverk av en plate, og fjorårets Da Himmelen Brant Var Alle Hunder Stille som også ble betegnet som et bunnsolid album, er kritiker- og publikumsfavoritten tilbake. Gleden & Sorgen heter hans nye plate. Det byr på litt mindre gitarriff, og mer synther.

- Dette albumet er ikke fullt så rocka som det forrige?

- Nei, jeg ville gjerne åpne opp uttrykket litt. La det være litt mer space og synth og mindre bredbeinte gitarriff. Jeg fikk utløp for det på bikkjeskiva sikkert, jeg vet ikke. Det var bare ei sånn skive jeg følte for å lage denne gangen, forteller Erlend Ropstad til Musikknyheter.

God tid til å skrive

En skive som altså ble litt vanskeligere å ferdigstille enn vanlig.

- Den fuckings pandemien gjorde det ikke enklere å få inspirasjon til låtskrivingen, men jeg hadde lyst til å holde frekvensen oppe, slik at det ble ei plate i 2022 også. Den som kom året før (Bikkja) hadde pådratt seg en utsettelse på over et halvt år siden vi ikke fikk lov å turnere med de låtene i bandet, slik vi ville at det skulle gjøres, så da fikk jeg i det minste god tid til å skrive, forklarer han.

- Da jeg hadde 12-15 låter på blokka så inviterte jeg Julie Falkevik til å lage litt synthriff, Gunnar Sæter til å finne noen trommegroover og Per Tobro til å komme med noen basslinjer på mine demoer. Og så sendte jeg Bleachers siste og noen andre plater jeg hørte på i 2021 til Roar Nilsen og ba ham om å gjøre klar studio.



Tilbake til røttene

På Gleden & Sorgen går Ropstad litt tilbake i tid, og både Charles Bukowski og Vincent Van Gogh har fått hver sin låt. Vincents brev, som er den siste låten på albumet, klokker inn på nesten syv minutter.

- Du tar for deg noen udødelige storheter på albumet. Hva er bakgrunnen for akkurat det?

- Jeg gikk litt tilbake til røttene i tematikken her. Da jeg var 15-20 år absorberte jeg veldig mye kunst og litteratur jeg mente man måtte kunne noe om. Skaffa meg kapital kan man si. Og så reiste jeg mye i 20-åra, og opplevde andre kulturer og forsøkte å lære meg ting. Siden livet ble rimelig hamsterhjul og ganske kjedelig i 2020 og 2021, var det fint å reise litt tilbake til den tiden i låtskrivinga mi, forklarer han.

Litt mer relaxed

Venndølen kunne nylig dele på Facebook at når den nye platen kommer, så har han nøyaktig 100 låter ute. Debut-EP’en hans The Magnetic Tapes ble sluppet i 2006. Det virkelig store gjennombruddet kom imidlertid med albumet Hva om det ikke er sånn som du tror at det er i 2013. Med høye terningkast fra et nærmest samlet pressekorps, utallige Spellemann-nominasjoner og merkelapper som «en klippe og en kolossal artist innen norsk rock».

- Hvordan vil du beskrive tiden som har gått etter debuten?

- Jeg synes selv at jeg har forandra meg ganske mye, og det har musikken også. Etter hvert som jeg fikk stabla et stabilt band på beina var det naturlig å slippe tak i det mer singer-songwriter-aktige uttrykket jeg hadde i starten av karrieren. Og så har jeg jo et klart paradigmeskifte i 2012-13 da ting ble skrevet på norsk.

- Jeg hadde lenge en følelse av at det er så mange plater jeg skal lage, så mange ting jeg må få testa og gjort. Nå er jeg litt mer relaxed med det at jeg må rekke å gjøre alt jeg har tenkt, og bare koser meg, forsøker å ha overskudd og lager den musikken jeg føler for.



Festivalsommeren blir rå

I forbindelse med slippet av albumet Da Himmelen Brant Var Alle Hunder Stille skulle Erlend Ropstad egentlig på en stor Norgesturné. Forutsetningen var imidlertid at man var tilbake til en slags normaltilstand etter pandemien. Det var den ikke. Istedet gjorde han en soloturné med et begrenset publikum.

- Merket du noen forskjell på publikum sammenlignet med hvordan det var tidligere?

- Stor forskjell. Jeg tror denne perioden på 2 år har forandra oss mye, og at det vil ta lang tid før ting blir helt bra igjen. At publikum kommer tilbake og faktisk tar del i konsertene på ny. Noen konserter på høsten i 2021 føltes veldig bra, at det var den samme gamle følelsen, men de fleste var med et publikum som var en del mer behersket og litt skvetne. Jeg har ikke testa å spille i 2022 ennå, så jeg vet ikke om ting har blitt bra igjen, men de konsertene jeg har vært på tyder vel på at det kan ta litt tid for folk å slippe taket i frykten og holde disse crowdsurferne oppe.

- Så blir det en fullspekket festivalsommer, og turné til høsten. Hvilke forventninger har du til det?

- Jeg tror faktisk festivalsommeren blir helt rå. Jeg tror mange har kjøpt billetter for lenge siden og bare våkner opp i sommer, til en ny... eh vår.

Svenske kvinnelige artister

- Vi synes alltid det er gøy å lese om musikktips fra artister vi liker. Hvilken plate hører du mest på om dagen?

- Jeg hører på svenske kvinnelige artister for tida. Sarah Klang, Ana Diaz, Melissa Horn og andre. Ikke bare fordi jeg lagde en spilleliste til Stjernepose på P13 med det som tema nettopp, men det er et oppheng jeg har nå.

- Det er mye bra norsk musikk om dagen. Hvilke andre norske artister mener du man bør følge med på?

- Her er jeg aldri rett mann å spørre. Jeg henger bak. Hørte på Ole Kirkeng nå, siden han vant Spellemann, og det var kjempebra. Men det er litt trist at jeg ikke har sjekka det ut før, vi har mange felles venner og kolleger. Men men. Aldri for sent å oppdage bra greier!