Erlend Ropstad
Like evig som oss
Liv, død og Vennesla
Han har på sett og vis ikke gjort det enkelt for seg selv, Erlend Ropstad. Etter å ha levert ok som singer/songwriter på engelsk innledningsvis i karrieren, har han siden den norskspråklige debuten, Hva om det ikke er sånn som du tror at det er i 2013, levert en usannsynlig solid rekke med album. Det er ikke umiddelbart enkelt å komme på veldig mange norske artister som har produsert mer og bedre musikk det siste tiåret.
Med tidligere bravader og prestasjoner som bakteppe er det naturlig at forventningene er høye når jeg setter på årets album Like evig som oss, og det åpner svært bra med “Jeg husker åssen du sang”. En låt som på mange måter er et slags mikrokosmos av Erlend Ropstads låtskriving. Driv, dramatikk, store gitarer, oppvekst i Vennesla med referanser til kveldende religiøse rammer og refreng som fenger uten å tilsynelatende prøve veldig hardt på det. Glimrende åpning.
På albumets andre låt har han fått med seg ingen ringere enn selveste Lars Winnerback på det som dessverre/heldigvis ikke er en Bjørn Eidsvåg cover, “Kyrie”. På papiret høres det egentlig idiotsikkert ut at to av Skandinavias beste ordsmeder slår seg sammen på en låt om død, evighet, nåde og dom, men etter nærmere et dusin gjennomlyttinger klarer jeg ikke å la være å tenke at det er noe uforløst over det hele. Sangen blir på sett og vis stående og stampe på stedet hvil.
Det er dessverre ikke bare “Kyrie” som har noe uforløst over seg, og tydeligst blir det kanskje på albumets mest ambisiøse spor “Evigheten ender”. Det å skrive storslått om de aller største temaer uten å enten bli pompøs eller vag er ingen enkel oppgave, men selve teksten er egentlig ganske fin. Det som bikker det feil vei for min del er at det lesses på med koringer og trompeter som for å få lydbildet til å matche tematikken, men det oppleves som mer distraherende enn noe annet. Jeg mistenker egentlig at denne låta hadde stått seg vel så bra, om ikke bedre, i en langt mer nedstrippet utgave.
Det må understrekes at Like evig som oss ikke er et dårlig album. Til det er samtlige involverte alt for dyktige. I tillegg er det et par aldeles glimrende låter, best blant dem er singelen “Alt som var bra”, som er et stykk livsbejaende frihetsrock av ypperste merke. Sammen med åpningssporet og et par låter til har den også en del partier som nærmest trygler om å spilles live med et allsangpositivt publikum.
Erlend Ropstad har med Like evig som oss levert et helt kurant album, og det må jo nesten være lov. Høye forventninger eller ei. Fans vil finne nok av ting å like, men dersom du aldri har hørt på Erlend Ropstad før vil jeg anbefale å starte et annet sted. Personlig er jeg meget svak for de to foregående albumene, Da himmelen brant var alle hunder stille fra 2021 og Gleden og sorgen fra 2022.
Med tidligere bravader og prestasjoner som bakteppe er det naturlig at forventningene er høye når jeg setter på årets album Like evig som oss, og det åpner svært bra med “Jeg husker åssen du sang”. En låt som på mange måter er et slags mikrokosmos av Erlend Ropstads låtskriving. Driv, dramatikk, store gitarer, oppvekst i Vennesla med referanser til kveldende religiøse rammer og refreng som fenger uten å tilsynelatende prøve veldig hardt på det. Glimrende åpning.
På albumets andre låt har han fått med seg ingen ringere enn selveste Lars Winnerback på det som dessverre/heldigvis ikke er en Bjørn Eidsvåg cover, “Kyrie”. På papiret høres det egentlig idiotsikkert ut at to av Skandinavias beste ordsmeder slår seg sammen på en låt om død, evighet, nåde og dom, men etter nærmere et dusin gjennomlyttinger klarer jeg ikke å la være å tenke at det er noe uforløst over det hele. Sangen blir på sett og vis stående og stampe på stedet hvil.
Det er dessverre ikke bare “Kyrie” som har noe uforløst over seg, og tydeligst blir det kanskje på albumets mest ambisiøse spor “Evigheten ender”. Det å skrive storslått om de aller største temaer uten å enten bli pompøs eller vag er ingen enkel oppgave, men selve teksten er egentlig ganske fin. Det som bikker det feil vei for min del er at det lesses på med koringer og trompeter som for å få lydbildet til å matche tematikken, men det oppleves som mer distraherende enn noe annet. Jeg mistenker egentlig at denne låta hadde stått seg vel så bra, om ikke bedre, i en langt mer nedstrippet utgave.
Det må understrekes at Like evig som oss ikke er et dårlig album. Til det er samtlige involverte alt for dyktige. I tillegg er det et par aldeles glimrende låter, best blant dem er singelen “Alt som var bra”, som er et stykk livsbejaende frihetsrock av ypperste merke. Sammen med åpningssporet og et par låter til har den også en del partier som nærmest trygler om å spilles live med et allsangpositivt publikum.
Erlend Ropstad har med Like evig som oss levert et helt kurant album, og det må jo nesten være lov. Høye forventninger eller ei. Fans vil finne nok av ting å like, men dersom du aldri har hørt på Erlend Ropstad før vil jeg anbefale å starte et annet sted. Personlig er jeg meget svak for de to foregående albumene, Da himmelen brant var alle hunder stille fra 2021 og Gleden og sorgen fra 2022.
FLERE ANMELDELSER
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>