Ærlighet kan bli kleint om det ikke gjøres riktig

Foto: Anine Desire

Drammensbandet Atena slapp i forrige uke sitt femte studioalbum "Subway Anthem", et album som allerede har fått solide anmeldelser fra både inn- og utland.

Vi tok en prat med bandet med som med sin særegne blanding av melankoli og aggresjon har vekket oppsikt langt utenfor Norge. Tidligere har de ofte kjørt konseptalbum, men Subway Anthem er litt annerledes. De andre albumene har vært DIY, spilt inn hjemme hos medlemmene, men denne gangen har Atena gjort alt litt annerledes.

- Dette er vårt første studioalbum, forteller gitarist Vebjørn Iversen.

- Det er en plate som ikke har vært del av noe konsept. Vårt eneste fokus på dette albumet var å lage 10 låter uavhengig av hverandre. Vi ville lage noe nostalgisk, men samtidig moderne.

"Subway Anthem" er det første albumet bandet ikke har spilt inn hjemme og helt på egen hånd, men i studio og med utenforstående produsenter. Men hvordan var det å inkludere andre i prossessen og gå i studio og dermed på en måte gi bort litt av kontrollen også?
 
- Vi hadde ikke så mye eierskap til låtene med tanke på hvor raskt vi skrev dem, så det å få foreksempel Jon Tangen og Henrik Aalberg til å hjelpe med å produsere albumet, så det ikke skulle bli for likt våre tidligere utgivelser, var ikke noe vi synes var så vanskelig å gi slipp på, forteller Vebjørn.
  
- Vi fokuserte veldig på å skrive albumet og ferdigstille hver låt så fort alle var gira, og bestemte oss for å ikke se tilbake eller endre noe mer etter det. Mye av grunnen til at vi ikke vil gjøre det digitalt var at det var et veldig rockete album som vi følte passet et live-uttrykk bedre, så vi bestemte oss for å få Robert Kukla fra Studio Fredman til å spille oss inn i Velvet Recording i Spydeberg. Vi bodde der i to uker - som er alt for lite fant vi ut - og spilte inn konstant. 

Foto: Eddie Berg

Live-aspektet er veldig viktig for for bandet. Det er der de vil være mest mulig, de trives rett og slett sammen på tur.

- Hele det nye albumet var veldig designet for å spilles live, forteller Vebjørn. Tidligere plater var mer laget så folk kunne høre på dem alene på bussen, på toget eller i bilen, og til å vibe med. 

Atena har et lydbilde som er enormt og variert, men som likeve henger sømløst sammen. Der de aller fleste metalcore-band blir relativt likelydende med typiske harde mot myke partier har Atena en salig sammenblanding av sjangre hvor man like gjerne finner spark til hardstyle, Bomfunk MC’s og Gnarls Barkley og Faith No More som Bring Me The Horizon. Men hvordan de endte opp med nettopp det soundet? Nei, dét er de ikke helt sikre på!

- Jeg tror nok vi ikke helt har funnet sounden vår ennå, vi skyter egt bare villt rundt oss og håper vi treffer noe, hva som helst, så lenge det er noe, ler Vebjørn.

- Noen liker at det er så forskjellig fra låt til låt og andre liker det ikke, men tror vi har fått mer utbytte av den strategien enn å holde oss altfor rigide til én type stil.



Blant tekstene på skiva finner man frustrasjon rundt harde jobber, pendling, og å essensielt være utslitte droner eller parasitter, noe de aller fleste kan relatere til. For å være musiker på heltid i Norge er få forunt, og majoriteten av artister må enten ha flere musikkprosjekter parallelt eller ha en “vanlig” jobb ved siden av for å holde det gående. Å sjonglere musikkbransje, jobb, privatliv og samtidig holde kreativiteten oppe kan være en utfordring, men Atena har funnet en måte å holde balansen på:

- Per nå, så er det relativt enkelt, mener Vebjørn.

- Alle jobber fulltid mens øving og skriving skjer på kvelden, og så tar vi det som det kommer. Blir det for eksempel mer spilling og [musikk-] jobb enn vi klarer å sjonglere med dag-jobben vår, så finner vi bare ut av det der og da. For oss, er det å være sammen noe vi ser veldig fram til fordi vi har vokst opp sammen og er veldig glad i å være sammen, så produktivitet og framdrift har ikke vært vanskelig når alle ser frem til å møtes for å skøye. 
 
Det at Atena har det så gøy sammen, og trives så godt i hverandres selskap, har bidratt til at de - til tross for å ha holdt på siden rundt 2011, fortsetter å finne inpirasjon og lidenskap til å skape nytt.

- I mange år spilte vi for ingen og tapte astronomiske summer, men vi synes bare det var utrolig gøy å tulle med hverandre og få hverandre til å le mest mulig. Det har hjulpet veldig ettersom det er veldig nådeløst å drive med noe kreativt fordi du kan ikke forvente å få noe tilbake, så vi har for hver release blitt mer og mer opptatt av å skape noe nytt som vi i bandet blir gira over og får oss til å hoppe opp og ned når vi får det tatt opp på macintoshen. 


  
Hvilke låter som treffer hvilke mennesker er umulig å forutse. Så også for artistene bak musikken. Vebjørn forteller at Slip Away nok er en av låtene fra Subway Anthem som betyr mest for ham personlig:

- Den er veldig inspirert av mye eldre norske band jeg hørte på i tenårene mine, det å klare å få det sydd inn med metalcore, var veldig win for meg.

Atenas tekster er ikke bare relaterbare, men også enormt sårbare - det kanskje er nettopp derfor de ER så relaterbare. Men å skrive såpass åpent og ærlig og svært personlige ting, det er det ikke alle som klarer å gjøre. Vegjørn har en klar formening om hva det har gjort for bandet at de har gått den veien selv.
 
- Vi merket de siste årene at om vi skrev veldig ærlig om ting vi gjerne vil holde for oss selv fordi det er sårbart, gjorde det mye bedre på nett enn andre mer upersonlige låter. Det er vanskelig også fordi det kan fort bli veldig kleint om du ikke gjør det ordentlig og med bra levering, passion og stil.

- Alt er en klisjè, men det er måten du leverer den "teite" teksten på som er viktig. 

Følg Atena på Instagram
Lytt til Atena på Spotify