Det tok ikke lang tid for Matthew E. White å penetrere mitt musikalske hjerte. Kun to-tre låter inn i hans debutalbum, "Big Inner", gikk det opp for meg at den skjeggete mannen hadde sendt meg ut på en av (fjor)årets beste musikalske reiser. Dæven døtte, tenkte jeg da referanser som The Band, Randy Newman, Leon Russell og Lambchop ble kledd opp i fløyelssoul, tettsittende gospel, leken jazz og moderne country.

Omringet av strykere og storslåtte kor, ble jeg eksponert for melodier så langsomme og godlynte at det føltes helt på sin plass å okkupere sofaen hele ettermiddagen. At både stemmen og musikken til White tidvis lister seg rundt på sokkelesten, kan selvfølgelig by på problemer i en tid hvor alt skal sitte før man har vært i omkledningsrommet. Men om man, fremfor å pese videre, tar tiden til hjelp, vil man raskt oppdage at Whites hemmelighet ligger i finurlige detaljer og en sjelden god produksjon.

Ved å la gamle helter stupe ut i et moderne lydbilde makter White på elegant vis å fusjonere fortid med nåtid. Det er likevel ingen tvil om at White først og fremst er et skikkelig retrohue med beina godt plantet i 60- og 70-tallet. Noe særlig ”Hot Toddies” (Randy Newman'ish) og ”Steady Pace” (The Band'ish) er utsøkte eksempler på.

Etter flere gjennomlyttinger viskes skillelinjene mellom låtene ut. Det føles litt som om en familie på sju med samme DNA har flyttet inn i spilleren. En familie som deler ut klemmer i øst og vest. Vi snakker Big Love. Som foruten å være tittelen på platas kanskje mest diggbare spor, også oppsummerer musikken til den skjeggete mannen på coveret.