Britisk musikkpresse handler stort sett om hva de falne Oasis-brødrene foretar seg. Håpet om Oasis-gjenforening vekkes stadig til live av Liam og Noels ukontrollerbare utsagn. I sin tid var Gallagher-brødrene og Oasis noe av det største som hendte innenfor musikk, hvor Noel sin penn og Liam sitt enorme ego var fundamentet til suksessen som kickstarta britpopen på 90-tallet. Nå har de gått hver for seg og kjører på med sin gamle stil – stort sett. Noel har nytt relativ suksess med sine High Flying Birds som er bygget på hans låtskriveregenskaper som skapte noen av musikkens største anthems. Liam gjør fortsatt det han er best til: å være en arrogant drittsekk uten sammenligning. Det er få artister idag som ikke har fått slengt dritt etter seg av Liam Gallagher, spesielt band som kan sies å nærme seg Oasis sin status. Det er ytterst få band, men Coldplay har ofte blitt utsatt for hets fra Liam Gallagher.

Liams evige søken etter å havne i stjernehimmelen sammen med sit idol John Lennon, resulterte i at han dannet Beady Eye av brødsmulene til Oasis i 2009. Etter at debutalbumet Different Gear, Still Speeding feila var det mange som spådde pensjonisttilværelse for Liam Gallagher. Men neida, hans usensurerte tweets og skandaløse faen-ta-alle-atferd fortsatte, og BE (tittelen..?) er nå i hyllene. Oasis ble rockestjerner etter Definitely Maybe, legender etter What’s the Story og stagnerte fullstendig i de påfølgende albumene. Der Different Gear var en slags dårlig versjon av Oasis’ debut Definitely Maybe, har Beady Eye tatt et steg i en eller annen retning med BE, som kanskje er en blanding av hele Oasis repertoaret, men samtidig er det mange fler elementer og ikke et like ensporet løp som Oasis etterhvert havnet i.

BE er et vanvittig langt album. 15 låter, hvor låtene er gjennomsnittlig over tre minutter lange. Soul Love byr på en flytende groove, en mørk en sådan. Second Bite of the Apple følger like etter på liknende vis, dog mer melodisk. Særlig refrenget, hvor diverse blåsere pumpes inn i lydbildet. Åpningssporet Flick of the Finger er likendes, men mangler disse melodiske vokalpartiene som Beady Eye tidvis mestrer utmerket. Som på Iz Rite, som faktisk vekker Oasis nervene som ligger dypt inne i systemet. Start Anew, en av mange rolige låter som prøver seg, opptrer som en svært god overraskelse. En luftig låt som bruker tre minutter på å bygge seg opp på et rolig akkustisk vis, før den kolliderer ut i en deilig opplevelse. Liam på sitt beste, og faktisk verdig tidlig-Oasis.

Derimot stopper det der. Det er ikke mer bra, rett og slett. Tvert imot klarer jeg faktisk å irritere meg over hvor dårlig for eksempel Face The Crowd er, og dens primitive førskoleriff. Det er leit, for det er utrolig mye kult på BE, men det er mer kjedelig materiale. Men BE er variert, veldig variert. Der Noel flørtet med nye sjangere med sine High Flying Birds, (house musikk på AKA...What a Life) forsøker lillebror Liam på det samme. Gitaren blandes med strykere, blåsere, elektroniske virkemidler og lydeffekter som ofte er vanskelig å sette navn på. Men å presse sjangergrenser er det overhodet ikke snakk om. Noel sitt prosjekt framstod langt mer gjennomtenkt enn Liam sitt Beady Eye gjorde i første omgang. BE gjør opp for dette, og sikrer at Beady Eye lever i enda et par år før den uungåelige Oasis gjenforeningen forekommer om noen få år.