Boards of Canada har gjennom sin snart tjue år lange karriere utviklet sitt eget univers. De vil for alltid være pionerer innenfor elektronisk musikk, med sine mørke, men likevel vakre, komposisjoner nærmest utelukkende bygd opp av samples. I løpet av tre album har de rukket å perfeksjonere seg selv flere ganger, spesielt på debuten, klassikeren Music Has the Right to Children, mens undertegnede kanskje foretrekker den enda mer ambisøse oppfølgeren Geogaddi litt mer. Det har nå gått åtte år siden forrige plate, og allerede den gang begynte noen å hviske om at BoC hadde blitt kjedeligere og mer forutsigbare. Mulig det, men også The Campfire Headphase er noe av det ypperste som har kommet i denne sjangeren. Når man har så mye å bevise er det kanskje ikke så rart at det tar tid å lage en oppfølger?

Tomorrow's Harvest åpner med en fanfare, før den raskt går inn i et langt mer mystisk modus. Religiøs og literær symbolikk er ikke noe nytt hos denne gruppen, Geogaddi er så fylt med dem at flere analyser har blitt skrevet. Uten at jeg skal ta mine sørlandske bibelreferanser for langt, virker det som åpningen symboliserer basunene som så visst skal starte dommedag, og resten av albumet etterlater oss i et post-apokalyptisk samfunn som er øde og forlatt. Andre låten ut er Reach for the Dead, med en tittel og lydbilde som kan underbygge den teorien. Den er også en perfekt start på albumet med måten den driver av gårde samtidig som den bygger seg lagvis opp til et klassisk Boards of Canada-stykke. Dessverre klarer ikke platen i sin helhet å følge opp den fine starten, og det som skal være lyden av forlatte byer og øde landskap lykkes nesten for bra.

For å ta det positive først; det er flere partier av albumet som er av like høy kvalitet som gruppens beste plater. Telepath, låten som ble brukt i den oppfinnsomme lanseringskampanjen av dette albumet, starter et av disse. Deretter følger den uimotståelig vakre Cold Earth og viser hvorfor tusenvis ukentlig bruker tiden sin på å diskutere BoCs musikk på nett, selv om det tar årevis mellom hver plate. Palace Posy avslutter dette nevnte partiet, og gjør at midten av albumet blir stående som nok et klassisk stykke arbeid av skottene. Men det følger altså syv låter til etter dette, hvor mye enkelt og greit blir søvndyssende. Ja, det tar tid å sette seg inn i et slikt album, men det finnes grenser for hvor lenge man skal prøve. Der det ikke skapes magi i ambient-sjangeren, skapes det også veldig lite annet - Platen setter stemningen, men altfor ofte sliter den med å stå frem med noe mer.

Boards of Canada bruker her alle elementene de har skapt på sine foregående album (og EPer), og har laget sin kanskje mest fokuserte plate, iallefall stilmessig. De har nådd punktet i sin karriere der de ikke trenger å skape noe nytt, men heller høste av frøene de plantet tidligere. Ikke at jeg tror at de har blitt slappere med årene, det ligger nok vel så mye jobb og baktanker bak denne utgivelsen som de andre, men det føles mye tommere enn før og det er det velutviklede lydbildet vi har hørt tidligere som redder Tomorrow's Harvest. Det er mulig jeg er vel streng her og har satt forventningene litt for høyt, men jeg tør si at dette er en plate først og fremst for fansen. Har du aldri sjekket ut Boards of Canada tidligere, så er det på tide, men det er de to første platene som må høres først. For oss andre blir dette en fint tillegg i katalogen deres, men heller ikke så mye mer enn det.