Jeg hadde forvillet meg inn i en av Londons skittneste platesjapper. Foran meg står en halvfeit og hardbarka platepusher. Han gir meg ett blikk som sier, bestem deg din jævla turist. Mitt problem er at jeg ikke har råd til de to skivene jeg har i hendene mine. Han blottlegger noen tenner som på merkelig vis stabler sammen ett smil. ”Whats it gonna be son, Rakes or Brakes?” Han har på seg en litt for thight Brakes skjorte.

Jeg valgte Brakes, og betalte 9 pund for bandets første utgivelse ”Give Blood”. Bandet kommer fra den engelske kystbyen Brighton, selv om vokalist Eamon Hamilton avslører en kanadisk aksent. Denne aksenten er kronjuvelen i Brakes sitt energiske og særegne sound. Bandet mesker seg med genrer som indie, country og old-school rock n roll.

Brakes var I utgangspunktet ett sideprosjekt fra band som British Sea Power (Hamilton spillte keyboard), og The Electric Softparade. Det får vi håpe det blir slutt på nå. ”The beatific visions”, er ett fabelaktig album, som kan løfte ”Brakes” opp blant øyrikets viktigste band. Platas første låt, og mest sannsynelig første singel er den 2 minutter korte adrenalininnsprøytningen ”Hold me in the river”. Etter dette hamrer gutta videre med 10 låter til av samme kaliber. Minimalistiske rock, skranglete country, tøysete indie, før det hele snøres ihop med en ballade som hadde gjort Elton John misunnelig.

”Give blood” var ett bra album, dog noe ujevnt og til tider for tøysete til å skape furore. ”The beatific vision” derimot har bare 11 låter, og kvaliteten er deretter, jevn og høy. Albumet snurrer seg ferdig på tretti herlige minutter, og da skriker det bare om å bli spilt igjen. Plata er bygget opp med en herlig miks av, rolige, kjappe, tøysete og nydelige låter. Brakes viser på denne skiva at de mestrer flere genrer, noe som gjør at plata hele veien overrasker deg og gir deg nye favoritlåter. Mine er for øyeblikket “Hold me in the river”, “If I should Die tonight” og “Cease and decist”

9/10