Det føles som om det kommer ei skive hver høst som er skapt for å lytte til mens man sitter alene i høstmørket, hører vinden og regnet utenfor samtidig som man drikker ei flaske rødvin, alene. I fjor høst falt ”I Am a Bird Now” i denne kategorien for flere, meg inkludert. Denne høsten faller ”The Letting Og” av Bonnie ’Prince’ Billy i denne kategorien for meg.

Bonnie ‘Prince’ Billy, også kjent som Will Oldham, har en minimalistisk stemmeprakt som treffer deg rett i hjertet. Det er vakker og brutalt på samme tidspunkt. Selv skal jeg ærlig innrømme at jeg sliter med å tolke tekstene hans, men han lager noen verselinjer som ikke trenger settes i noen større sammenheng. De står så fantastisk alene. Som når han på Strange Form of Life synger;
”And the softest lips ever
Twentyfive years I’ve been waiting to kiss them
Smiling and waiting
To bend down and kiss twice
And the softest lips…”

samtidig som Dawn McCarthy korer med en lett feminin, og minst like sår stemme som Oldham selv. Akkurat da ser jeg et stearinlys som lyser opp det mørket rommet jeg drikker rødvin i. Vakkert er et ord som ikke er dekkende her.

Om vi ser på tidligere Bonnie ’Prince’ Billy produksjoner har ”The Letting Go” noe nytt å fare med. Strykerarrangementene preger denne plata på en strålende måte. De som har blitt glad i Will Oldhams vokal sammen med en skranglete gitar synes nok dette høres noget pompøst ut. Jeg ser denne bekymringen, men etter å ha lyttet til albumet vil du ikke tenke mer på det. For måten arrangementene er gjort på tilfører noe i musikken, uten at det setter noe annet i skyggen.

The Letting Go vinner herved prisen for årets rødvinvenn.

8/10