Første gang Jose Gonzalez sin særpregede stemme innvandrete ørekanalene mine var under et relativt fuktig nachspiel i 2004. Det tok ikke lang tid før alle satte whiskeyglasset på bordet og gikk i melankolsk transe. For svensken har nettopp den effekten, med sin spesielt forførende og enkle sound, noe han har beholdt på andreskiva.

Det er også 4 år siden debutalbumet ”Veener” gjorde inntog med sanger som The Knife coverlåta ”Heartbeats” og ”Crosses”. I mellomtida har han også turnert, og jobbet med Zero 7 på deres ”The Garden”. Kjenner du ikke til svenskens musikk kan det fort oppsummeres som pop/akustisk type visesang stilen, med litt psykedeliske innslag. Jose Gonzalez er også kun han og gitaren, der stemmen blir det fremste våpen. Den er dyp, ekstremt særegen og kan tenne fyr i peisen på de kaldeste vinterkvelder. Ventetiden på oppfølgeren ”In Our Nature” har vært lang, og det har vært mye albumsnakk før det endelig ble sluppet. (Da hjelper det kanskje heller ikke at undertegnede er ekstremt forsinket med anmeldelsen…)

”In Our Nature” fortsetter i kjent stil og inneholder heller ingen spesielle tvister og overraskelser. Albumet strekker seg også bare over drøye halvtimen i spilletid. Likevel er det så genial og enkelt. Jose Gonzalez utnytter basis elementene rundt en trubadur til det fulle, og utforsker sangen og gitarsounden på en dyp måte. Gitarklunk, strengelyd, dype innpuster og korte klappelyder blir utnyttet på en imponerende måte, og bare at han lar hånden skli over strengene mellom grepene gir en frysninger. Nedstrippet og minimalistisk, samtidig genialt.

Introsporet ”How Low” gir en dyster start, med grusomheter rundt krigføring som tema. Der spesielt refrenget og gitarspillet på refrenget, gir lytteren et velkjent smil om munnen. Låta fader rolig ut før ”Down the Line” overtar med en litt lystigere klang. Fengende melodi og en spesiell klikkelyd perkusjon løfter låta og bidrar til en særdeles ok start på albumet. ”Killing for Love" handler ikke overraskende om kjærlighet, behovet for det og hvor desperate man ofte er etter det. Igjen en uslåelig varm gitarsound. Tittelsporet er en av de svakere sangene, kjedelig og repeterende.

Et av de absolutte høydepunktene er igjen en coverlåt, og denne gangen er det Massive Attacks sin klassiker ”Teardrop” som er offer for svensken. Der et forførende fingerspill og hans varme klang går over i en hypnotisk opplevelse når ”trommene” kommer inn. Enkel og folkesangaktig perkusjon, samt en frekk og dyp gitarlyd som går over. Når de lyse fingerspillene kommer mot avslutningen er et like før man begynner å tro at Jose Gonzalez kanskje er Messias, som skal frelse oss med gitaren. Vakkert og nostalgipreget.

Magi kommer også i avslutningen av det korte ”In Our Nature”. ”Time To Send Somone Away” med sine skiftende gitarpartier og klappelyd. ”Fold”, en herlig liten sak som handler om at man ikke skal tro for stort om seg selv."Cycling Trivialities" som viser en åpen Gonzalez, sterkt refreng og kraftig tekst. Min personlige favoritt ”The Nest”, med vakker melodi og albumets eneste merkbare gjestemusiker. Håkan Wirenstrand som avslutter låta med litt funky og slapp sekkepipe-lignende –
keyboarding. Albumet kan høres gjennom 100 ganger, og man blir stadig overrasket. Forhåpningene ble litt knust ved første gjennomlytting, men med tid ender dette om som et klenodium i cd-hylla. Vakker og enkelt av Jose Gonzalez, spekket med glitrende gitarmelodier og nostalgi.


9/10


Fire av albumets låter kan høres på MySpace