Utover hele albumet, ligger det implisitte ”fight-the-power”-aktige slagord, og referanser til både Ghandi, paven, og den generelle urettferdighet i dagens samfunn. Det er nesten derfor litt trist, nå som M.I.A. har så mye oppmerksomhet, at hun har utgitt sitt svakeste album hittil. Det skal også sies at det ekstremt vanskelig å følge i samme fotspor som de to geniale forgjengerne.
Lydeffekter fra et bilverksted introduserer albumets første ordentlige spor, ”Steppin Up”. En ”rappete” artist tar ordet over en suggerende tung bass, men selve lydbildet er fryktelig masete. Det er nesten så hun drukner i egen produksjon. Låta er produsert av Rusko, så de herlige Dubstep elementene på slutten er derimot mer enn velkomment. Diplo som var kjæresten hennes tidligere, rakk også å produsere to spor. Deriblant den lekne ”Tell Me Why” som er aktuell som andresingel, et av de bedre bidragene, med noen ordentlige kule trommer. Singelen ”Born Free”, må også trekkes frem som et umiddelbart høydepunkt.
Maya er absolutt en god plate, men den er overraskende lite sammensatt, og den strekker seg voldsomt i alle retninger på en dårlig måte. Det er forferdelig mange gode partier, herlige trommer, og en masse positivt. Likevel drukner det litt bort, og det virker som litt for mange kreative hender har lekt med det endelige resultatet sånn rent produksjonsmessig. Så all skryt til M.I.A. som artist, og viktig pop-ikon, men musikken matcher ikke kvalitetsmessig helt med potensialet hun har demonstrert tidligere. Et godt/godkjent album, men også en smule skuffende.
2010 er fortsatt hennes store år, så se opp for det som bør bli en knakende god konsert på årets Øyafestival. Forventningene var høyere enn resultatet på Maya, så hun har en hype å forsvare på scenekanten senere i sommer.
M.I.A. på Myspace
